Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø (Innbundet)

Venstre hånd over høyre skulder (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 288
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202283087
Omtale Venstre hånd over høyre skulder

Parallelle liv

Kjenner vi egentlig våre nærmeste? Eller er vår oppfatning av dem begrenset av hva de betyr for oss og hvilken rolle de spiller i livene våre? I Selma Lønning Aarøs sterke og elegante roman møter vi flere ulike kvinner som har levd i nærheten av samme mann.

Simon ligger i koma på sykehuset. Plutselig er også livet til tre andre mennesker forandret. Datteren Elvira mener det er hennes skyld at faren ble påkjørt. Alma får aldri vite om ektemannen ville gjøre alvor av å avslutte forholdet han har hatt på si. Elskerinnen Helen vil aldri få fortalt Simon om barnet hun venter.
      I sin finstemte roman lar Selma Lønning Aarø oss få se Simon med både datterens, ektefellens og elskerinnens blikk. Det er samme mann de tre beskriver, men beretningene deres er motstridende. Hendelsene er til dels de samme, men de er sett fra helt ulike ståsteder og får helt forskjellige konsekvenser. Han som kunne ha bifalt eller protestert på versjonene, ligger i koma på sykehuset. Han kan ikke lenger påvirke dem.

Speiler hverandre
Med stor følsomhet for språklige nyanser skaper Selma Lønning Aarø fire sterke fortellinger som stadig speiler hverandre, utfyller hverandre og motsier hverandre. Ofte krysses romanpersonenes veier, langt oftere enn de selv er klar over.
      De er alle fortellinger om tap, sorg og isolasjon. Simons ulykke er berøringspunktet, men mer enn om ham dreier de seg om Elvira, Alma og Helen og det livet de på hvert sitt vis har levd i nærheten av Simon. Høyst forskjellige liv, men de ligner mange andres, med lykkelige øyeblikk, sitrende første møter, karrieredrømmer, feriereiser og barndomsminner. Og tragedier: Almas en gang så slående vakre ansikt er blitt vansiret i en brann. Familiens aller tyngste tap har Alma aldri kommet over, den yngste datteren som døde av kreft mange år tidligere.

Kan ikke leve uten savnet 
For Helen, som har avfunnet seg med rollen som usynlig elskerinne i flere år, er tapet av Simon en realitet lenge før ulykken skjer. Han var på vei ut. Kanskje ville barnet deres ha endret på det? Men hun er vant til å savne ham. Det er ikke Simon hun ikke kan leve uten, det er savnet av ham hun er blitt avhengig av.
      Enda en historie om tap føyes inn i romanen: Helens mor kjenner ikke igjen sin egen datter. Med langt fremskreden Alzheimer er hun blitt en fremmed for sin egen mann.
 Forfatteren har ikke gjort det lett for seg. Men den intrikate oppbygningen av romanen virker helt uanstrengt, nesten organisk.

Elvira Madigan må leve videre
Sterkest inntrykk gjør stemmen til Elvira, snart 16. Hun har alltid vært pappas jente, og nå er det hennes skyld at han er blitt påkjørt. Det er også hennes feil at morens ansikt ble ødelagt, mener hun, selv om hun bare var en baby da Alma reddet henne ut av det brennende huset. Alma har isolert seg etter at den yngste datteren døde, og etter Simons ulykke er hun ikke i stand til å nærme seg Elvira.
      Hvem skal Elvira henvende seg til? Hun begynner å skrive brev til sin døde lillesøster. Hun har alltid elsket den uendelig sørgelige historien om sin navnesøster Elvira Madigan og løytnant Sixten Sparre. Elvira Madigan var bare 21 da hun og elskeren bestemte seg for å dø sammen. Slik kan det ikke være. Hun forteller lillesøsteren at hun vil skrive en bok som heter Elvira Madigans 22. fødselsdag.

Hemmelig sorg 
Det er sånt som skjer. Folk får Alzheimer eller blir skadet i brann, barn dør i sykdom, noen blir offer for trafikkulykker, noen blir igjen. Ikke så mange bryr seg om hvordan Elvira har det.
      Den fatale ulykken i romanen skjer like før jul i 2004. Annen juledag rammer tsunamien.
      Elvira skriver til Simon Flem Devold i Aftenposten, takker for en fin side og forteller hvordan hele familien hennes forsvant i tsunamien. «Selv klarte jeg å gripe fatt i et tre og overlevde på mirakuløst vis.» Så nå er hun helt alene i verden.
       Det er nesten sant. Og det er en sorg det er tillatt å snakke om.

Til toppen

Andre utgaver

Venstre hånd over høyre skulder
Bokmål Lydbok-CD 2008
Venstre hånd over høyre skulder
Bokmål Heftet 2008
Venstre hånd over høyre skulder
Bokmål Ebok 2009
Venstre hånd over høyre skulder
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010

Flere bøker av Selma Lønning Aarø:

Utdrag

En mørkhåret kvinne står sammen med mannen som skal bli far til barnet hun bærer. De kysser hverandre, raskt. I den skarpe vintersola legger han ikke noen merkbar lidenskap for dagen. Han er brydd. Det er tydelig. Barnet hun bærer er ennå ikke synlig, bare en vag antydning fra skambenet og opp mot navlen, men tanken på det opptar henne fullt og helt, ikke våkenettene og bleieskiftene, ikke bekymringene og kjærligheten, men tanken på at han snart må få vite, at hun må dele barnet og forventningene med ham. Hun vil fortelle om barnet. Det er akkurat det hun er i ferd med å gjøre, men hun vet ikke hvilke ord hun skal ta i bruk. Hun svelger det ene ordet etter det andre, de blir dempede lyder fra strupen. Hun vil legge leppene mot øret hans og hviske at barnet er underveis, men noe kommer i veien.
      Han tenker på ikke å bli sett. Han beveger seg som et jaget dyr, ser seg urolig rundt, værer, stopper opp – og plutselig, uten noen åpenbar forklaring styrter han ut i veien. Det er selvfølgelig da bilen kommer. Den har ikke engang stor fart, men sammenstøtet er ikke til å unngå. Bilfronten treffer ham i den høyre siden, smertefullt og overraskende. Kvinnen bak rattet i bilen kan umulig forutse at denne velkledde, tilsynelatende alminnelige mannen plutselig skulle løpe ut i veien på den måten.
      Mannen blir liggende på asfalten. Det underlige er at den mørkhårede kvinnen ikke løper bort til ham, ikke legger seg på kne ved siden av ham, ikke tar hånden hans i sin, ikke ringer etter ambulanse med skjelvende hender.
      Hun gjør ingen av disse tingene. Hun simpelthen forlater åstedet. Snur ryggen til alt sammen som om hun er likegyldig til, eller skyldig i, det som har skjedd.

Til toppen

Om forfatter Selma Lønning Aarø

Tap og håp

- Jeg er mest opptatt av Elvira. Jeg ønsker at det skal gå bra med henne. At hun skal skrive historien om Elvira Madigans 22. fødselsdag, sier Selma Lønning Aarø.

Av Tove Valmot

Det er ikke bare den unge hovedpersonen i Venstre hånd over høyre skulder som har et spesielt forhold til historien om Elvira Madigan. Selma Lønning Aarø er vokst opp med skillingsvisen om den unge sirkusartisten som rømte med den gifte løytnant Sixten Sparre og gikk i døden med ham bare 21 år gammel:
      - Jeg har alltid hatt en dragning mot denne historien. Den svenske filmen fra 60-tallet som foreldregenerasjonen vår var opptatt av. Mozarts musikk. Historien er autentisk; det finnes bilder av de to. Gravsteinene deres står fortsatt på en kirkegård på Fyn. Historien er enkel og banal, men den er sterk og har tydeligvis fremdeles makt over sinnene.
      - For en 15-åring som er i ferd med å miste faren sin, blir det viktig å få en annen slutt på fortellingen?
      - Hun vil at alt skal gå videre. At ingenting skal stoppe opp, sier Selma Lønning Aarø. 
      - Hun lever med en slags dommedagsfølelse. Det er ungdommelig å være dramatisk, og Elvira har tatt på seg så mye skyld. Men jeg ville at hun skulle representere håpet i romanen – at hun skulle være den mest «lysegrønne».

De «hverdagslige» tapene
Da Selma Lønning Aarø skulle begynne på romanen ved juletider 2004, hadde hun planlagt fire forskjellige historier om tap som skulle knyttes sammen. Det ble ikke helt som hun hadde tenkt:
      - Det ble umulig å skrive disse historiene uten å se dem i lys av tsunamikatastrofen. En stund var hele verden engasjert i den store tapshistorien. Hvordan kan man finne plass til de «dagligdagse» tapene da? De er jo like alvorlige for dem som er berørt. For Elvira blir det lettere å få sympati for tsunamihistorien hun dikter opp. Det er et paradoks at vi har så store problemer med å nærme oss døden konkret, men de store katastrofene kan vi snakke om og leve oss inn i.
      - Dine romanpersoner kan ikke engang snakke sammen?
      - Nei, dialogen er helt fraværende. Moren Alma er fanget i seg selv, hun har resignert for lenge siden, etter den yngste datterens død. Elvira har ingen å snakke med. Og Helen kan ikke dele sorgen over tapet av Simon med noen, siden hun har holdt forholdet hemmelig. Helen klarer heller ikke snakke med faren Georg om moren Martas Alzheimer. Men for Helens del blir utgangen heldigvis positiv: Hun våger til slutt å be faren om hjelp. Det er det eneste som kan bringe henne ut av isolasjonen.

En annens historie
- To av hovedpersonene, Simon og Marta, kommer aldri selv til orde i romanen. Og de som beskriver dem, har alle motstridende oppfatninger av dem?
      - Ja, hvor godt kjenner man egentlig mennesker? Jeg har vært opptatt av dette temaet og ville videreføre det i denne romanen. I Vill ni åka mera? lot jeg den 40-årige, blinde jøden David fortelle de andres historier. Jeg møtte noen innvendinger. Jeg var jo verken 40, blind eller jøde – måtte man ha opplevd det for å fortelle som en? Meg selv har jeg i hvert fall greie på, mente jeg. Min neste roman, En rekke avbrutte forsøk, handler om hvordan jeg prøver å fortelle om min egen oppvekst. Men min mor har store innvendinger. Så det gikk ikke så bra det heller.
      - Det som fortelles blir preget og redigert av den som forteller, sier Selma Lønning Aarø.
      - Når du gir fra deg historien din til en annen, blir det en annens historie.

Til toppen