«Vi som er viet til mørke, til stillhet og Gud,» skrev Gunvor Hofmo, vår store kvinnelige lyriker, som er blitt sammenlignet med Emily Dickinson og Edith Södergran. Hennes sorg i livet var å miste Ruth Maier, en flyktning fra Wien, som ble deportert fra Oslo til Auschwitz i 1942: «Jeg så min venninne, /den eneste, jeg så henne / gå for å dø,» skriver Hofmo, som kretser om dette tapet i resten av sin diktning. Gunvor Hofmo (1921–1995) ga ut 5 diktsamlinger 1946–1955 og 15 diktsamlinger 1971–1994. Etter hennes død ble en stor mengde etterlatte dikt funnet. Til Hofmos 100-årsmarkering kommer nå Jan Erik Volds biografi «Venn, jeg har våket», løftet ut av hans fyldige utgivelse Mørkets sangerske, som brakte et vell av nye – og til dels dramatiske – opplysninger om denne forfatteren fra Oslo Øst, som man tidligere visste lite om.
