Lovise skottet bort mot våningshuset. Margrethe hadde sagt at hun også ville være med til Glomstad, men hun hadde ikke kommet ut ennå. Ytterdøren sto på vidt gap, og utifra hylene innefra å dømme måtte Gunnar ha slått seg vrang.
Gråten holdt på en liten stund til, før det plutselig ble stilt. Deretter kom Margrethe ut på trammen – med Gunnar tett inntil skjørtekanten og med hånden hans i sin.
Lovise lo rett ut. «Jaså, blir vi en tel?» ropte hun ertende mot venninnen.
Margrethe smilte unnskyldende. «Ja … han ville absolutt vara med, så …»
«Det er i orden, det,» forsikret Lovise da de to hadde kommet helt frem til gjerdet.
Gunnar klamret seg fortsatt til Margrethes hånd, men nå kikket han også lengselsfullt etter Signe, som sprang og hvinte av fryd inne hos sauene.
«Kanskje Gunnar vil leike med Signe?» foreslo Lovise.
Guttungen ristet fort på hodet og flyttet seg for sikkerhetsskyld enda tettere inntil Margrethe.
Venninnen sukket og satte seg ned på huk. «Gunnar skar få bli med,» forsikret hun. «Signe skar også vara med. Vi lover å itte reise fra dere.»
«Sine?»
«Ja, Signe og Gunnar skar bli med, begge to.»
Gunnar så ut som om han nølte et lite øyeblikk, men så ble tydeligvis fristelsen for stor. Han slapp taket i Margrethe og pilte bort til gjerdet. Venninnen reiste seg og løftet ham over.
«Åssen skar dette gå når du gifter deg og fløtter for godt?» spurte Lovise.
«Je …»
Det ulykkelige uttrykket i venninnen ansikt gjorde at Lovise fikk lyst til å bite av seg hele tungen. «Om forlatelse,» sa hun fort. «Je mente itte …»
«Nei, je skjønner itte åssen det skar gå sjøl,» utbrøt Margrethe halvkvalt. «På den ene sida kan je nesten itte vente med å gifte meg med Lars, men … men når je tenker på at je må reise fra Gunnar, så … får je mest lyst tel å bare bli boende her!»
Lovise stirret på henne. Utsagnet var bare noe som glapp ut av henne i øyeblikket. Hun hadde egentlig ikke rukket å tenke over at dette faktisk var et reelt problem for venninnen.
«Åh, Lovise,» fortsatte Margrethe. «Trur du at Lars … at det er noen mulighet for at … at Gunnar kan bli med tel Glomstad når vi gifter oss?»
Lovise svelget. «Det veit je itte, Ma’grete. Det må du jo nesten spørre Lars om.»
«Ja. Hvis Gunnar vil, da. Han har jo Signe og Vesle-Fredrik å leike med her.»
«Nå får du fyst prate med Lars, så får du ta spørsmålet om hva Gunnar vil etter det.»
Margrethe smilte. «Du er støtt så fornuftig, du, Lovise.»
«Fornuftig? Det var itte akkurat det mor di kalte meg i stad.»
Margrethe hevet øyenbrynene. «Kalte mor deg noe?»

Til toppen