De hendelsene og tilfeldighetene som skulle forandre hele livet mitt, hadde begynt fire uker tidligere, altså den 27. april 1975, med at Sibel og jeg i et utstillingsvindu fikk se denne kremfargede vesken jeg har stilt ut her, som er designet av den berømte Jenny Colon. Jeg spaserte sammen med Sibel, som jeg snart skulle forlove meg med, på Valikonaği-gaten og nøt den kjølige vårkvelden. Vi var lettere beruset og veldig lykkelige. Under middagen på den elegante restauranten Foyer, som nylig hadde åpnet i Nişantaşi-distriktet, hadde vi lenge diskutert forberedelsene til forlovelsesseremonien med mine foreldre: Forlovelsen skulle finne sted i midten av juni for at Nurcihan, som var Sibels venninne fra Dame de Sion-gymnasiet i Istanbul og fra hennes år i Paris, skulle kunne komme til festen fra Paris. Sibel hadde for lengst bestilt forlovelseskjolen sin hos den mest populære og dyreste skredderen i Istanbul på den tiden, İsmet. Det var den kvelden at min mor og Sibel for første gang diskuterte hvordan de perlene min mor hadde tenkt å utstyre kjolen med, skulle broderes inn i stoffet. Min fremtidige svigerfar ønsket å holde en forlovelsesfest som var like prangende som et bryllup, for sin datter, som var enebarn, og dette var noe min mor likte. Min far var også lykkelig over å skulle få en svigerdatter som Sibel, som hadde studert ved Sorbonne. (På den tiden påstod Istanbul-sosieteten at alle piker som hadde lest et eller annet sted i Paris, hadde studert ved Sorbonne.) Mens jeg ledsaget Sibel hjem til hennes foreldre etter middagen, la jeg kjærlig armen rundt den velformede skulderen hennes og gikk og tenkte stolt på hvor lykkelig og heldig jeg var, da Sibel plutselig sa: ”Å, se på den fine vesken!” Selv om jeg var temmelig omtåket av all vinen, bet jeg meg straks merke i vesken og butikken, og gikk dagen etter ved middagstider for å kjøpe vesken. Vanligvis var jeg ikke en slik naturlig beleven, høflig mann med glimt i øyet som stadig kjøper gaver til kvinner og alltid finner passende påskudd til å sende dem blomster, men kanskje jeg egentlig ønsket å være en slik en. På den tiden pleide vestliggjorte, rike husmødre i Istanbul som kjedet seg i hjemmene sine i luksusstrøk som Şişli, Nişantaşi og Bebek, ikke å åpne ”kunstgallerier”, men heller ”boutique-er”. Der prøvde de til en latterlig høy pris å selge ”moteriktige” kjoler de fikk sydd, og som de kopierte fra importerte magasiner som Elle, Vogue og Burda, og også toiletter som de brakte i sine egne kofferter fra Paris og Milano, og tant og fjas og smykker de fikk smuglet inn, til andre rike husmødre som kjedet seg like mye som de selv. Butikkskiltet til Boutique Champs-Élysées er utstilt i monteren her. Da jeg elleve år etter disse hendelsene oppsøkte eieren av butikken, fru Şenay, minnet hun meg om at hun i likhet med Füsun var en fjern slektning av meg på morssiden. Hun spurte overhodet ikke om grunnen til den voldsomme interessen jeg viste alle mulige gamle gjenstander som hadde tilknytning til Boutique Champs-Élysées og Füsun, men gav meg uten videre alt hun hadde, inklusive dette skiltet, som hadde hengt over døren. Dette fikk meg til å ane at til og med enkelte av de mer pussige detaljene i den historien vi hadde opplevd, var kjent ikke bare av henne, men også av en større gruppe mennesker enn jeg hadde antatt.
Da jeg henimot klokken halv ett neste dag gikk inn i Boutique Champs-Élysées, ringte denne lille kamelformede bjellen som hadde en ringeanordning under hver pukkel, og som hang på innsiden av døren, med en skarp lyd som den dag i dag får hjertet mitt til å banke raskere. Butikklokalet lå i et kjølig halvmørke selv om det utenfor var en vårlig middagsvarme. Først trodde jeg at det ikke var noen der. Så fikk jeg øye på Füsun. Hun hadde på seg den oransje blusen med roser og blader på, som jeg har utstilt en flik av her. Øynene mine holdt fremdeles på å venne seg til halvmørket i butikken etter den sterke middagssolen, men av en eller annen grunn hadde hjertet mitt svulmet opp i halsen min som en enorm bølge som skal til å slå mot stranden.
Til toppen