Han hadde kikket på henne med dette samme nysgjerrige blikket.
«Så, hvor mye vil du ha?»
Han hadde ledd litt av seg selv etterpå, en liten spøk bare. Hun hadde smilt litt, men hun skjønte selvsagt at han egentlig mente alvor.
Vil du jobbe hos oss?
En annen taktikk i stedet. Bli med bort og se på lokalene. Hils på de andre i teamet. Om hun hadde lyst til det?
Midt i en drapsetterforskning.
Mens telefonene hans blinket konstant.
Snart tredve timer siden funnet.
To elleve år gamle gutter.
På et jorde.
De første førtiåtte timene er de viktigste er de ikke?
Hun hadde lest det i en bok.
Hun var jo ikke dum. Den liksom tilforlatelige uskyldigheten foredragsholderen hadde fremvist da de skulle ta UCLA-testen. Ja, nei, dette er ikke viktig. Bare en lek. For at dere skal få litt åstedstrening. Så ikke føl noe press.
Mia hadde ikke følt press heller, men fotografiene hadde overrasket henne. De var levende. Det var som om de snakket. Hun hadde kikket seg rundt for å se om noen av de andre i salen hadde den samme opplevelsen, det samme kicket, men det så ikke slik ut. Ivrig som en liten jente foran sin første billedbok, hadde hun bare latt seg selv forsvinne inn i dem, ikke våknet før foredragsholderen sto med en hånd på skulderen hennes med en bunke ark som skulle fylles ut.
«Ja, her sitter jeg da.»
Til toppen