Verden ristet igjen da hun reiste seg, og den vaklevorne parkbenken prøvde å finne ro. Hun vandret bortover den rakede grusgangen og stanset ved graven som lå fem rader unna, med et hvitt trekors som var helt likt det han selv hadde fått plassert hos Anni. Han som var her så ofte – hvordan hadde han kunnet overse det? Den fremmede damen sto der og ventet til han kom bort til henne og hun kunne begynne å formidle bilder fra en historie som aldri burde ha blitt fortalt, siden den aldri burde ha blitt virkelighet.
– Jeg mistet henne.
Og nå så han det. Midt på trekorset.
Metallskiltet med bare tre ord.
MIN LILLE PIKE
– Hun var fire år. Nesten på dagen.
Kriminalinspektøren gikk nærmere, som for å se om det kanskje sto noe mer.
Nei.
Det var som om ordene dannet to fornavn og et etternavn. Min Lille Pike. To bokstaver mer enn i Ewert Grens.
– Et stygt og møkkete parkeringshus på Södermalm. Der forsvant hun. I den nye kjolen sin og med det lange håret i en fin flette.
Det var flere blomster på denne graven enn på den han selv passet. Andre sorter, mer fargerike. Et vakkert og mykt leie av blått og rødt og gult. Han overrasket seg selv ved å kjenne igjen så vel nemesia som spansk margeritt og petunia, ikke at han var så veldig interessert i planteriket, det var han ikke, men det var planter som han opp gjennom årene hadde lært seg å velge bort til Annis grav siden de krevde en god del vanning.
Damen ved siden av ham kom beviselig hit ofte.
– Politiet etterforsket saken, selvfølgelig. Intensivt i begynnelsen, jeg ble avhørt flere ganger. Men uker ble til måender, og de lette stadig mer sporadisk. Etter et år visste de ikke det dugg mer enn den første dagen. Ingen snakket om henne, ingen spurte noen gang etter henne. Hun hadde liksom aldri eksistert og var derfor ingen. Så jeg valgte bort navnet hennes på graven, nå er det bare jeg som savner henne, det tilhører bare meg. Min lille pike. Det får holde.
– Du sa … parkeringshus?
– Ja?
– Kona mi, vi ventet barn da … det var også i et …
Hun avbrøt ham.
– Jeg hadde latt døren stå åpen og gått det korte stykket bort til parkeringsautomaten.
Hun stirret på korset, fortsatt i sitt eget mareritt.
– Så jeg så aldri den andre bilen. Ikke før det var for sent.
Grens ventet. Mens hun samlet krefter.
– Ifølge overvåkningskameraene tok det nøyaktig sju sekunder å forandre virkeligheten for alltid. Datteren min satt i en barnestol i passasjersetet da sjåføren i den andre bilen stoppet helt inntil vår og åpnet sin dør, steg ut, grep tak i henne og gikk tilbake med henne i armene, kjørte av sted.
Til toppen