Våren 1945: Mens adskilte par kastet seg jublende rundt halsen på hverandre da de ble gjenforent etter krigens slutt, fantes det kvinner som forgjeves gikk ned til havnen i håp om å ta imot en hjemvendt ektemann, bare for å oppdage at han ikke kom hjem, var gift i utlandet, eller at han kom ned landgangen med en ny kone og nye barn.
Sjokket for disse kvinnene var desto større da verken de eller andre i Norge var blitt informert om den nye loven som gjorde noe slikt mulig.
I 1942 hadde den norske eksilregjeringen i London vedtatt en lovendring som i praksis tillot bigami, Lex Nygaardsvold. Nå kunne menn (for de var som regel menn) få skilsmisse uten samtykke fra sin kone og uten at hun en gang fikk vite at hun var skilt. De fleste av de som søkte skilsmisse på denne måten, var menn som ønsket å gifte seg igjen, gjerne fordi de allerede ventet barn med en ny kvinne. Heller ikke dette fikk deres kone vite om.
Loven påførte sorg, skam og økonomiske vanskeligheter for kvinner - de fleste med barn - som hadde begrensede muligheter til å forsørge seg selv i tidens mannsdominerte arbeidsliv. Den ble vedtatt under de eksepsjonelle forutsetningene som krigen skapte - men kan det alene forsvare et brudd med grunnleggende lovgivningspraksis og alle prinsipper i ekteskapslovgivningen?