Asbjørn blir stadig dårligere og føler selv at tiden er i ferd med å renne ut. En solfylt dag mens de sitter i svalgangen, kommer så endelig samtalen Iselin har ventet på så lenge.
«Ikke gi meg et påskudd til å utsette det,» sa han og viftet advarende med pekefingeren. «Jeg vil ikke dø med dette uavklart. Du har selv lidd under det. La meg snakke. Og ... ikke hat meg etterpå.»
Iselin føler at hun er i ferd med å miste eldstedatteren. Caroline er sjelden hjemme, og de få brevene hun sender, er korte og upersonlige. Men etter hvert erfarer Iselin at livet også har noe godt å gi henne. Tunge år erstattes av håp og varme - ja, til og med glede - og ikke minst troen på fremtiden.
