Jeg dro en gang for å drepe en mann. Til andre tider, i yngre dager, hadde jeg fulgt mine arbeidsoppgaver gjennom de neonbelyste bakgatene i Tokyo, sett solen gå opp over Moskeen med de ni kupler, og ventet ved sjøkanten i gamle Istanbul mens en kvinnes tårer falt som regn.
Denne gangen var det langt ute i øst, der Egeerhavet møter Middelhavet, og den tyrkiske solen steker over en kjede av små øyer. Den minste av dem var også den mest fjerntliggende – bølger brøt over vraket av en frakteskute ute på et rev, farlige havstrømmer virvlet i skjulte viker, og kun en ruin sto igjen av en fiskerlandsby der de gamle trebåtene for lengst var borte.
Jeg kom dit sent på våren, og ble satt i land fra en dampskøyte med en egyptisk skipper som var klok nok til ikke å stille for mange spørsmål. Jeg kan fremdeles fornemme brisen som strøk over ansiktet mitt, og den heftige lukten av barnåler mens jeg beveget meg gjennom den stille skogen. Som i det meste av livet jeg har levd i mitt yrke, holdt jeg meg i skyggen.
Målet mitt denne dagen var utvilsomt en tapper mann, angivelig en tysker fra Nürnberg – den vakre byen med så mye dyster historie – og da jeg overrasket ham på kjøkkenet i den avsidesliggende villaen hans, visste vi begge at jeg hadde reist både langt og lenge for å komme til dette møtet med døden.
Jeg tilhørte en organisasjon den gang, og hadde i mange år gått under kodenavnet Kane. Fem år tidligere hadde tyskeren vært en betrodd medhjelper for amerikansk etterretning i Teheran. Det ingen visste, men tidsnok fant ut, var at han i all hemmelighet jobbet som kontraktør for russerne. Det virker som om alt og ingenting blir outsourcet nå for tiden, selv spionasje.
En tidlig mandag kveld var han gått for å ta seg en sen matbit på en bistro i Teherans gylne Espinas Palace Hotel, og på herretoalettet hadde han overlevert navnene på ti av våre mest verdifulle iranske kilder til en representant for Moskva-senteret. I spionenes verden er det et velkjent faktum at de hemmelige tjenester i Russland og Iran har jobbet som hånd i hanske i årevis, så det var ikke til å unngå at navnelisten endte opp hos PAVA, det brutale iranske hemmelige politi. Resultatet var at vårt nettverk – bygget opp gjennom mange år med enorme kostnader i form av liv og midler, og – enda viktigere – en sentral bakdør til det iranske atomvåpenprogrammet – ble utradert i løpet av noen timer. Selv for CIA, en organisasjon som hadde sett sin andel av fadeser, fremsto dette som en ren katastrofe.
Til toppen