Andre bind av Stormen følger Munch etter at han bryter opp fra Norge i 1902. De neste årene lever han et omflakkende og utsvevende liv på kontinentet, samtidig som hans kunstneriske anseelse vokser, ikke minst i Tyskland. Da han vender hjem etter nervesammenbruddet i 1908, hylles han som et geni, mens tyskerne kanoniserer ham som germansk mester - en status som først blir problematisk da Hitler kommer til makten i 1933. Munch finner aldri sin plass i det nye århundret, han står midt i sin tid, men alltid for seg selv. I Norge er han kosmopolitten blant nasjonsbyggere, i Tyskland en aldrende rebell blant unge avantgardister. Når han trekker seg tilbake til villaen på Ekely, er det fordi han ikke hører hjemme andre steder enn i sin egen kunst. Der fortsetter til gjengjeld stormen å herje i kunstnerens øyne til han lukker dem for siste gang en vinterdag i 1944. Med dette bindet av Stormen fullfører Ivo de Figueiredo det storstilte portrettet av Norges største kunstner og hans tid. «Forbilledlig kunstnerbiografi. Igjen, med nådeløst avslørende blikk tar Ivo de Figueiredo leseren så tett på vår nasjonale stolthet som det vel er mulig å komme.» Fartein Horgar, Adresseavisen (Terningkast 6) «... de Figueiredo utøver språklig balansekunst mellom det konservative og moderne, og håndterer et åndelig følsomt vokabular. (...) Til sammen har det blitt et lesverdig, om ikke udiskutabelt portrett av Munch. Tross kritiske blikk, er ikke Stormen et uttrykk for radikal revisjonisme: først og fremst er det en fortelling som viser hvordan Munch ble den vi kjenner han som.» Ragnar Misje Bergem, Vårt Land «Edvard Munchs liv og virke er fremdeles dypt fascinerende for enhver med bare den aller minste interesse for billedkunst. (...) de to bindene av «Stormen» utgjør et referanseverk om kunstneren som vil bli stående. Ivo de Figueiredo fullfører sitt tobindsverk om Edvard Munch med sikker penn.» Sindre Hovdenakk, VG «Figueiredo skifter frem og tilbake mellom en skjønnlitterær og analytisk stemme. Han er både på innsiden av bokens karakterer, og fantaserer om hva disse har tenkt og følt, samtidig som han også har et tilsynelatende objektivt utenfrablikk, med henvisninger til et heftig noteapparat. Det er elegant utført, og Figueiredo skriver utvilsomt godt ...» Øystein Sjåstad, Morgenbladet
