Før krigen hadde jeg alltid likt mitt arbeid og aldri vært i tvil om at jeg ville fortsette med det. Tvilen hadde kommet i løpet av få måneder etter krigsutbruddet. Oslos mangeårige politimester Welhaven, en meget dyktig politimann som kunne navnet på hver eneste konstabel, ble tvunget til å fratre på grunn av sin skepsis til okkupasjonsmakten. Inn i hans sted kom Bernhard Askvig fra Aker, en drikkeglad konspiratør som åpenbart bare ble innsatt på grunn av sin smiskende holdning til Quisling og tyskerne. Jeg mistrodde fra første dag Askvig. Dessuten mislikte jeg sterkt ordningen med at han skulle ha tittel som politipresident for Oslo samtidig som han hadde det øverste ansvar for politiet på store deler av det øvrige Østlandet. Min tvil om hvorvidt jeg fortsatt hørte til i politiet hadde oppstått med utnevnelsen av Askvig og blitt sterkere senere. Jeg hadde for første gang tenkt på å si opp min stilling under unntakstilstandene i september 1941, da min tidligere sjef Welhaven var blant de som ble fengslet.
Denne våren hadde jeg virkelig flere ganger vært i alvorlig tvil. Jeg hadde diskutert saken ofte med meg selv, både i stille stunder på kontoret og her hjemme. Inntil videre var jeg innstilt på å fortsette, så lenge jeg sto fritt til å utføre mitt daglige arbeid uten å bli pålagt uakseptable politiske føringer.
Jeg sto fremdeles alene ved vinduet fordypet i tankene om min egen situasjon, da telefonen plutselig ringte. Klokken var ti over ni. Som alltid når telefonen ringte godt ut på kvelden, tok jeg den med et håp om å få høre stemmen til en av mine sønner.
Jeg fikk i stedet høre en kjent stemme fra Møllergata 19. Den sa at advokat Jens Otto Helmersen var funnet skutt i sin hytte ved Voksenkollen, under lett besynderlige omstendigheter. Deretter spurte den om jeg kunne innlede etterforskningen på åstedet. Både ut fra pliktfølelse og spontan interesse sa jeg straks ja til det.
Jeg har en uvane med å komme på ting jeg har hørt eller sett litt forsinket. Først i ytterdøren på vei ut kom jeg på at Helmersen ikke bare hadde vært en fremgangsrik forretningsadvokat, men også en kjent politiker i NS.
Jeg tenkte at en NS-politiker fortsatt var et menneske, og at et mord uansett var en svært alvorlig forbrytelse som måtte etterforskes og oppklares. Så fortsatte jeg ut i kveldsmørket, uten å ane verken hvilken dramatikk eller hvilke dilemmaer som ventet meg.
Til toppen