Hun tok fram mobilen. Kasper hadde forsøkt å ringe for bare et lite minutt siden, men hun gadd ikke ringe ham opp igjen. Klokka var 23.59. Emma trakk pusten dypt.
Folk hadde begynt å kaste seg rundt halsen på hverandre. De skålte og sølte i den opptråkkede snøen. Rundt henne var det en konstant kakofoni av sprak, smell, stemmer og hyl. Emma savnet ikke en eneste side av partylivet, kanskje med unntak av gledesrusen hun av og til kunne kjenne litt på, et glass eller to før det alltid hadde bikket over i det motsatte.
Noen begynte å telle ned fra ti. Emma kjente hvordan noe skarpt og ubehagelig dyttet på magen og brystet, men forsøkte å holde fast ved psykologens forsikring om at ingenting kom til å skje. Snart kunne hun dra hjem til Irene, Kasper og Martine, fri for bekymringen, klar til å begynne det nye året.
Fem!
Fire!
Tre!
To!
En! …
Brått ble alt rundt henne badet i et blendende lys. En voldsom eksplosjon fikk bakken til å riste under henne.
Trykket og varmebølgen slo henne over ende. Løse gjenstander suste gjennom lufta. Hun krøllet seg sammen på bakken med hendene rundt hodet, samtidig som hun forsøkte å orientere seg.
Nede ved bryggekanten, om lag tretti meter fra henne, var en bred søyle av oransje, gule og røde flammer i ferd med å falle sammen. Det pep i ørene, men hun hørte skrikene, så hvordan festkledde mennesker støtte sammen, skjøv hverandre unna, mens de panisk lette etter venner, kjærester, barn, et svar på hva som hadde skjedd.
Emma reiste seg. Svarte filler og fragmenter dalte ned fra himmelen. En mann kom sjanglende mot henne med den ene armen i brann. Han skrek og klappet febrilsk på flammene før han fikk vrengt jakka av seg.
Fornemmelsen fra de siste ukene hadde ligget som en vond uro i mellomgulvet, samtidig som en rasjonell del av henne hadde sagt at det var en absurd tanke og umulig forutanelse. Men det var ingen følelse lenger. Det var ingen frykt.
Det var virkelighet.
Og rundt henne smalt det fremdeles raketter.
Til toppen
