3 spørsmål til Kjetil S. Østli

– Politi og røver forteller historiene om en tidligere forbryter og en tidligere spaner.  Hva har du funnet ut om utviklingen av kriminalitet og politiarbeid i Norge de siste tiårene?

– Jeg har sett at kriminaliteten har utviklet seg trinnvis de siste 20-30 årene, fra rampestreker til det Norge og resten av verden tidlig på 1990-tallet kaller «organisert kriminalitet». Tveitagjengen var beryktet i hele Norge, de var kjent blant alle politifolk, de havnet jevnlig i mediene, de var «krimkjendiser», og hva drev de med? De drev stort sett med biltyveri og innbrudd, ihvertfall på 1980-tallet. Det var ganske uskyldig her, og politiet hadde ganske god kontroll. Men frem til i dag er kriminaliteten blitt grovere og mer profesjonalisert. Det er som om de må ta større og større sjanser. De ønsker rett og slett mer og mer utbytte. Og hvem gjør ikke det i Olje-Norge?

– Hva har vært den største utfordringen i arbeidet med boka?

 – Å lage en episk fortelling, fra tyvens og politimannens barndom og frem til i dag, av 30 lange intervjuer med de to. Jeg vil fortelle stoffet levende. Jeg vil bruke storytelling-verktøy fra krim og annen skjønnlitteratur. Men jeg må samtidig forholde meg til virkeligheten, og jeg må faktasjekke mye av hva de forteller meg. Det gjør det ekstra utfordrende å skrive «filmisk». Det har også vært en utfordring å flette sammen flere fortellinger, men når det går opp, er det så gøy at man vil hive noe i veggen av glede.

– Boka handler også om ditt møte, som journalist, med hovedpersonene og deres miljø. Hvordan ble du mottatt her?

– Først med forakt og latter. Som om jeg kom fra en idiotisk verden, det de kaller A4-verden, en verden fri for spenning og action, ifølge dem. Jeg brukte dessuten briller på den tiden, var i pappaperm og var glad i å lese bøker. Alt dette så politimannen og kjeltringen «ned» på. Eller: De spøker med den type mann jeg er. Jeg kalles «bebrillet akademiker», og de ser på seg selv som håndverkere, praktikere, som må bruke kroppen for å føle seg levende. Det må sies: De føler seg også som dinosaurer i møte med et moderne og likestilt samfunn. De vet at den typen menn de er, har gått ut på dato.

Men etterhvert møtes vi jo på flere punkter. Spaneren begynner å lese bøker, kjeltringen leser bøker og blir nysgjerrig på hvordan jeg og A4-menneskene lever. Og jeg forsøker å nærme meg dem og deres mannsidealer, for å se om de har noe som jeg savner, eller har gått glipp av, vi henter og låner litt av hverandres mannsidealer. Da blir det moro.

Til toppen

«Nå går vi for gull!»
(Elleve ranere står i skogholtet,
påsken 2004)

Elleve mann står i mørket i et skogholt i utkanten av Sandnes.
Den ene heter David A. Toska og er akkurat blitt far, den
andre er en einstøing fra Hedmarken og den tredje er skilt og
far til to.
Etter planen kom den hvite varebilen og hentet dem i rekkehuset
på Skjeneholmen, der ranerne hadde samlet seg, ca.
klokken 03.30 denne aprilnatten. Madrasser, sengetøy, søppel
og alt som bør brennes for å slette spor, ble kastet inn i
varebilen. De satte seg inn og kjørte ut til skogholtet lederen
hadde valgt som oppmarsjeringsplass. Mennene hoppet ut og
ble stående i ly av natten og trærne mens varebilen returnerte
til Skjeneholmen for å hente de andre, som gikk urolige rundt
og så ut i mørket som snart skulle få et blålig skjær, og jo lysere
det ble, desto mer nærmet det seg.
Det er ikke slik at alle kriminelle er kaldblodige. Stemningen
i huset var anspent. Flere var usikre på planen, og noen trakk
seg i siste liten. Lederen for ranet hadde forsøkt å støtte dem, å
overtale og gi dem selvtillit, men natten før ranet var de elleve.
Elleve mann står i et skogholt i utkanten av Sandnes. Kanskje
vet de ikke hvor stort det skal bli. Kanskje aner de det,
og kanskje frykter noen det. Må de ta gisler, skal de ta gisler.
Må de skyte, skal de skyte. Ingenting skal hindre dem. Tilstanden
lederen av ranet er kommet i, og som han forsøker
å overføre til de andre, kan sammenlignes med tunnelsyn. De
skal føle målet, tenke på målet, alt skal dra dem mot målet,
som er gjemt bak en tynn glassplate.
Elleve mann står i mørke kjeledresser, mørke støvler og hansker
i skogholtet.
Den fjerde er ugift, den femte har kun videregående skole,
den sjette er en svenske med et godt smil. De bærer skuddsikre
vester og er bevæpnet med AG3-gevær, MP5, Colt 45
og Kalashnikov. Bare i kraft av å løfte en svart AG3, kjenne
tyngden i hendene, høre lyden av et fullt magasin som settes
på plass, skjer en forandring i dem. Det er som om de blir
litt større enn før, høyere, brystkassa blåses opp, hodet heves,
hjertet slår raskere, som gir mer oksygen til hjernen, som igjen
skaper en følelse av oppstemthet og klarhet, som kan minne
om testosteron-kicket man kan få av anabole steroider. En følelse
av å være overlegen. En kraftig følelse av å være mann.
Men våpen skaper også et større alvor. Kan de stole på laget
lederen har plukket ut? Sammensetningen er ny, og ikke
alle har jobbet med hverandre før. Hvis én feiler, går laget ned.
Én feil, og fedre må følge sine barns oppvekst gjennom brev
de får i fengselet. De må stole på hverandre nå.
Elleve mann står i skogholtet og vet det er for sent å snu
da de ser det svarte over dem fortrenges av noe blålig. Den
syvende er servicetekniker, den åttende er vernepleier og den
niende selvstendig næringsdrivende. De skal angripe som en
geriljatropp med spesialiserte oppgaver. Uovervinnelig er følelsen
som blir forsøkt skapt. Det er samme følelse late ranere
gir seg ved å ta amfetamin før de stormer en bank. Dyktige
ranere skal få den følelsen av å være godt forberedt, så godt at
de legger inn i planen at noe går galt, slik at de må iverksette
plan B. Men i slike planer ser man for seg mennesket som en
maskin der aktørene inngår som tannhjul, som gjør akkurat
som forventet i ti av ti tilfeller.Må det improviseres, gjøres det
perfekt i den perfekte plan, slik man kan se for seg at ranets
bakmann, David A. Toska, lå og drømte om i rekkehuset på
Sandnes mens hans nyfødte baby sov ved siden av ham. Men
mennesket er ikke perfekt.
Elleve mann står i skogholtet og hører siste repetisjon av
planen før det første morgenlyset viser seg denne aprildagen
2004. I en time står de her og venter. Så ruller en Saab, en
Range Rover og en Ford inn på området.
Norsk Kontantservice (Nokas) lå på den tiden i Norges Banks
gamle lokaler på Domkirkeplassen i Stavanger. Et knutepunkt.
Midt i byen. Omgitt av butikker, domkirken, busser og mennesker.
Nokas fyller og tømmer minibanker, oppbevarer og
gir ut kontanter til banker og næringslivskunder.
Mye penger, har ranslederen uttalt til ranslaget. Over en
milliard, for å være mer nøyaktig.
Elleve mann står i skogholtet og taper et hvitt sørgebånd
(én forklaring er at Toska på denne måten hedret sin drepte
venn William Ellingsen) rundt overarmen. Syv personer skal
inn i Nokas, fire skal holde vakt ute. Toska skal selv via en
ørepropp ha kontakt med enhetene. De på utsiden skal være
tungt bevæpnet, ha svarte hjelmer og skuddsikre vester. Vester
fordi Toska av erfaring vet at det finnes en ørliten mulighet
for å bli beskutt.
Men planen er at det ikke skal skje.
Det er nå tolv som forlater skogholtet og går mot bilene
som venter. Den tiende er rørlegger, den ellevte ettbarnsfar og
den tolvte er oss. Hvorfor er vi der? Fordi ranets leder ber oss
komme. Han ønsker å gjøre dette med oss som tilskuere. Planen
er for stor til ikke å ha publikum, for voldsom til ikke å
bli snakket om. Planen er å beleire Domkirkeplassen mens ranet
pågår, og fremstå så overlegne og fryktinngytende at det
lokale politiet må trekke seg tilbake. Ved å aksjonere i dagslys
opererer de blant sivile, og de kjenner politiets instruks:
Man skal ikke sette tredjemanns sikkerhet i fare. Politiet skal
ikke delta i en krig i byen. Derfor skal ranslaget utstråle fare
og galskap, de skal opptre som soldater som kan starte krig
hvis de må. Småbarnsfedrene, vernepleieren, einstøingen, alle
skal de utstråle at de er overmennesker.
Planen minner mer om sluttscenen i den berømte ransfilmen
Heat, med Al Pacino og Robert de Niro i hovedrollene,
enn noe vi har sett i virkeligheten. Toska vet at det er raneren
(De Niro) vi holder med i den filmen, han vet at svært godt
utførte ran har en spesiell plass i mediene. Ran krever tenkning,
og A4-menneskene fascineres av kriminalitet det ligger
tankekraft bak.
Toska er på den tiden blitt en helt blant kriminelle og en
irritasjonskilde for politiet, etter Bankbokssaken, der verdier
for nesten 30 millioner kroner forsvant. Men dette er større.
Vi skal nå få oppleve høydepunktet i hans karriere, et crescendo
i norsk vinningshistorie. Dette skal slå de kjappe 90-
tallsranene, Tellesentral-ranet. Han skal skape historie, og alle
skal ane at det var ham. På planleggingen, gjennomføringen,
profesjonaliteten. Politiet skal vite, men her kommer det beste,
de skal vite, men uten å kunne bevise det, og de skal måpende
stå og se på det tomme hvelvet og de utbrente bilene med de
destruerte bevisene og deretter hviske Toska, det var Toska,
han lurte oss igjen.
I fortellingen «Det siste problemet» av Sir Arthur Conan
Doyle, beskriver Sherlock Holmes med ærefrykt sin største
fiende, den geniale professor Moriarty: «Han er forbryternes
Napoleon, Watson. Det er han som organiserer halvparten av
alt som er ondt i vår by, og det meste av det som forblir uoppklart.
Han er et geni, en filosof og en abstrakt tenker. Han har
et førsteklasses intellekt.»
Og senere: «Du kjenner mine evner, Watson, men likevel
var jeg etter tre måneder nødt til å medgi at jeg til sist hadde
møtt en motstander som intelligensmessig var min likemann.»
Det er som om Toska vil være Moriarty nå, for han har entret
fiksjonens verden, han vil gjøre dette så grandiost i alle
dets detaljer, at vi må gispe i skrekkblandet fryd.

Til toppen