| Forfatter: | Muriel Barbery |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 345 |
| Forlag: | Arneberg Forlag |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | L'elegance du hérisson |
| Oversatt av: | Jensen, Kjell Olaf |
| ISBN/EAN: | 9788291614762 |
Av Thomas Berg
Rue de Grenelle 7 er en leiegård i Paris der de rike bor. Skjønt, ikke alle. Her bor også Renée Michel, en 54 år gammel dame som i 27 år har vært portnerkone – og det er hun som er det elegante pinnsvinet i denne fortellingen. Det er hun som krøller seg sammen med alle piggene ut mot verden. «Jeg er enke, småvokst og lubben. […] Jeg har ingen utdannelse, og jeg har alltid vært fattig, diskret og ubetydelig.»
Fru Michel arbeider hardt for å opprettholde bildet av seg selv som den sure og dumme portnersken. Utad. I virkeligheten dyrker hun filosofi, musikk, kunst og litteratur, og da særlig Krig og fred og Anna Karenina av Leo Tolstoj. I tillegg er hun dypt fascinert av alt som har med japansk kultur å gjøre. Med sin eneste venninne legger hun mye prestisje i å gjennomføre et te-rituale på den korrekte måten.
Hun er ikke en person det er lett å like, og det er heller ikke meningen. Hun har heller ikke lett for å like andre mennesker. Vi følger livet hennes gjennom dagboken hun skriver, og stort sett er det bare edder og galle hun har å si om alle rikingene som bor i gården, som er så snobbete at de kun ser på henne de gangene de ber henne om å gjøre noe. Hun er vanskelig å like, men lett å synes synd på – noe hun på det sterkeste ville ha betakket seg for.
Selvvalgt ensomhet
Lenger oppe i etasjene bor 12 år gamle Paloma. Også hennes dagbok leser vi, og skjønner raskt at hun har mye felles med fru Michel. Hun er den som først forstår at fru Michel er et pinnsvin – at hun er en annen enn hun gir seg ut for å være. Selv er Paloma selvvalgt ensom, hyperintelligent, leser japanske tegneserier, hater familien sin og det borgerlige samfunnet generelt, og har bestemt seg for å begå selvmord ved å tenne på leiligheten den dagen hun fyller 13. Heller ikke hun er et muntert menneske som det er lett å like.
Nye samtaler
Som lesere aner vi at disse to skjebnene er nødt til å møtes, og det gjør de etter at en ny mann – en eldre japaner – flytter inn i en av leilighetene. Han er ikke like bundet til det franske samfunnets klassekonvensjoner og vaner som de andre beboerne, og forstår raskt at den sure portnerkona ikke er den hun gir seg ut for å være. Han hører at hun siterer Tolstoj (ved en glipp) og forstår derfor hvorfor katten hennes heter Leo.
Herr Kakuro viser seg å dele de fleste interesser med fru Michel, men ikke hennes mørke syn på tilværelsen. Tvert imot: Møtet med herr Kakuro skal vise seg å åpne flere strimer av lys i tilværelsen til både fru Michel og Paloma. Og via samtaler med ham får vi også vite om fru Michels liv, og hvorfor hun er blitt den hun er.
Rørende og sint
Pinnsvinets eleganse er en vakker og rørende bok om to pessimistiske grinebitere som hater verden. Den er vakker, fordi den også legger vekt på de skjøre glimtene av skjønnhet de to hovedpersonene opplever i sin hverdag, og rørende, fordi den skildrer dem uten sentimentalitet og likevel gjør oss glad i dem. Det er en filosofisk bok, fordi fru Michel ofte skriver ned lange, filosofiske resonnementer i sin dagbok, om kunst, samfunnet og tilværelsen.
Samtidig er det en sint bok. Det er en bok som hugger tak i og fillerister alle de som ser ned på andre. Særlig hardt rammes de som hevder å ha sympati for de fattiges sak uten å se den fattige de bor sammen med. Det er lett å lese dette som et oppgjør med et Frankrike der hele eliten, både den økonomiske, politiske og kulturelle, både sosialister og konservative, kommer fra den samme delen av samfunnet.
| Pinnsvinets eleganse | |||
| Bokmål | Heftet | 2021 | |
| Pinnsvinets eleganse | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2021 | |
Det later til at de voksne nå og da tar seg tid til å sette seg ned og betrakte den katastrofen livet deres er. De klager uten å forstå, og akkurat som fluer som stadig flyr mot den samme ruten, hisser de seg opp, lider, tæres hen, blir deprimert og lurer på hvilket tannhjulsmaskineri som har ført dem hit, hvor de ikke ville være. De mest intelligente gjør det til og med til en religion: Akk, for en foraktelig tomhet borgerskapets liv er! Det finnes kynikere av den typen som spiser middag ved pappas bord: «Hva ble det til av ungdomsdrømmene våre?» spør de med et desillusjonert, tilfreds uttrykk. «De har fløyet bort, og livet er noe faenskap.» Jeg avskyr denne modenhetens falske klarsynthet. Sannheten er at de er akkurat som alle andre, smågutter som ikke skjønner hva som har skjedd med dem, og som spiller store og harde mens de egentlig er på gråten.
Likevel er det ikke vanskelig å forstå. Det som gjør at det går galt, er at barn tror på det de voksne sier, og når de selv er blitt voksne, hevner de seg ved å bedra sine egne barn. «Livet har en mening, som de voksne sitter inne med,» lyder den universelle løgnen som alle er nødt til å tro på. Når man i voksen alder skjønner at dette er feil, er det for sent. Mysteriet er intakt, men all disponibel energi er forlengst sløst bort på tåpelige forehavender. Det gjenstår bare å bedøve seg som best man kan, mens man forsøker å dekke over det faktum at man ikke kan finne noen mening med livet, og så bedrar man sine egne barn i et forsøk på å overbevise seg selv.
Alle de menneskene familien min omgås, har fulgt den samme veien: en ungdomstid da man forsøker å få intelligensen sin til å bære frukter, å presse studieåren som en sitron og å sikre seg en elitestilling; deretter et helt liv da man lurer forskrekket på hvordan slike forhåpninger kunne munne ut i en så tom tilværelse. Folk tror de følger stjernene, og så ender de som gullfisk i en bolle. Jeg lurer på om det ikke ville være enklere å lære barna helt fra starten av at livet er absurd.
