| Forfatter: | Bo Svernström |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2019 |
| Antall sider: | 464 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Offrens offer |
| Oversatt av: | Gundersen, Inge Ulrik |
| ISBN/EAN: | 9788202604882 |
| Kategori: | Nordisk krim og Hardkokt krim |
Starten er oppskriftsmessig. En rekke drap. En kriminaloverbetjent som lever for jobben sin, sliter med sjefen og krangler med kona. Men så – midt i romanen – endrer ALT seg.
Du har kanskje lest flere krimbøker som starter på denne måten. Kriminaloverbetjent Carl Edson er ikke alene om å jakte på det man tror er en seriemorder, vi er også tett på journalist Alexandra Bengtsson i Aftonbladet. Hun er ivrig og energisk, og konfronterer Carl Edson stadig vekk for å være først ute i media etter hvert som saken får stor oppmerksomhet. Alt tyder på at det er et oppgjør mellom kriminelle som utspilles. Men etterforskningen viser at motivene er ulike. Og hvorfor finner rettsmedisineren en nikotintyggis festet til alle likene?
Et hjerteskjærende puslespill
Det starter med at en mann er spikret fast på en låvevegg utenfor Stockholm. Han er utsatt for ekstrem mishandling og er kriminelt belastet. Når politiet finner mannen på låveveggen, viser det seg at han er i live. Så lenge det varer.
Flere av kroppsdelene på låveveggen er forsvunnet, men så dukker de opp i konvolutter til involverte advokater. En prostituert kvinne blir funnet drept i badekaret. Et tredje offer blir funnet drept i bagasjerommet på bilen sin. Men hvorfor sender gjerningsmannen kroppsdeler til advokatene hvis vi er vitne til et oppgjør mellom kriminelle?
Når teppet dras vekk
Når vi er midt i romanen, når vi aner hvor dette bærer, dras hele teppet vekk under føttene våre. Historien snus opp ned, og Ofrenes offer blir en annerledes krimfortelling. «Kanskje skal vi ikke bare se på ofrenes kriminelle kontakter, men også se nærmere på forbryternes tidligere ofre, altså ofrenes ofre, sier Edson i en samtale med sjefen uten å få medhold. To nye, bestialske drap, som ikke nødvendigvis kan linkes til de andre mordene, har dessuten forvirret etterforskerne ytterligere. Forvirrer virkelig gjerningsmannen politiet med vilje?
Uvanlig hevnmotiv
Når sannheten kommer for en dag midt i boken, er vi tett på gjerningspersonen, og leser i helspenn. Oppdraget er slett ikke fullført, vi er med på et hjerteskjærende puslespill som inneholder sannheten om hvordan og hvorfor. Og selv om det er all mulig grunn til å rose Bo Svernström for å gjøre et sjokkerende brudd midt i fortellingen, er det enda mer imponerende at han ikke lar seg friste til å fortsette i samme rytme som i første del. I stedet blir siste del av boken en følelsesmessig berg og dalbane. Motivene males ut på en troverdig, men tragisk måte, og vi får selvsagt ikke vite hvordan alt henger sammen før på bokens aller siste side.
Sjeldent god
Dette er en sjeldent og uvanlig god krim. Enkelte partier er hjerteskjærende bestialske, og samtidig er realismen godt ivaretatt. Med solid bakgrunn som erfaren journalist i Aftonbladet har forfatteren dessuten en sjelden fornemmelse for språkets finesser. Ofrenes offer tar pusten fra deg på flere måter. Dette er lekker krim, skapt for årets mørkeste årstid.
| Ofrenes offer | |||
| Bokmål | Ebok | 2019 | |
| Ofrenes offer | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2019 | |
Det var mandag 5. mai. Klokka var 08:31. Luften var fortsatt disig etter natta, men en varm vårsol skinte over gårdsplassen. I den svake vinden hørte Carl tydelig bruset fra morgentrafikken på E18, tre hundre meter unna: Tusenvis av biler med morgentrøtte pendlere på vei inn til Stockholm. Bortsett fra dette innslaget av menneskelig nærvær, lå låven helt for seg selv blant nysådde åkre. Bare en liten, hullete grusvei snodde seg fram til den store grusplassen foran bygningen.
Men noen hadde likevel lett seg fram til denne lille veien for deretter å ta offeret og – Carl lette etter ord – torturere ham til døde. For dette krevde nøyaktighet og planlegging. Man fant ikke bare en sånn låve ved en tilfeldighet. Det betydde at gjerningsmennene hadde vært her minst én gang tidligere, noe som gjorde at det kanskje fantes vitner. Samtidig tydet det på at de var metodiske, og det var et dårlig tegn.
Carl følte på seg at dette kunne bli en lang etterforskning. Han lukket øynene et øyeblikk og vendte ansiktet mot solen. Som for å samle energi, som om han var en plante.
Han skulle snart fylle femtien. Det mørke håret begynte å bli tynt ved tinningene, men var fortsatt uten grå hårstrå. Dessuten hadde han et finskåret ansikt som fikk ham til å se yngre ut enn han var. En sommer hadde han latt skjegget gro, men da han oppdaget at det var fullt av grå hår, raket han det av seg igjen.
Han hadde snart vært politimann halve livet, og i løpet av den tiden hadde han sett det meste. Den seksten år gamle datteren hans kjeftet ofte på ham og sa han var en følelsesløs fascist. Når han saklig påpekte at hun brukte feil betegnelse, forlot hun alltid rommet. Han ville si at ordet hun lette etter var «kjølig». Det var i hvert fall sånn han oppfattet seg selv for tiden, kjølig. Som om varmen hadde forlatt ham, den intense følelsen av lykke, den brennende forbitrelsen overfor urettferdighet, sorgen og ubehaget over alle de ubeskrivelige grusomhetene han hadde sett og vært vitne til – ingenting av det var der lenger.
Men denne morgenen krøp scenen i låven under huden på ham. Det var ikke bare brutaliteten i forbrytelsen, men også det at den var så utstudert. For én gangs skyld følte han seg ikke blasert.
Var det bra? Han fant ikke noe svar. I stedet åpnet han øynene og gikk bort til bilen. Bonden bodde nesten en kilometer unna. Bak ham, innenfor den halvåpne låvedøra, hørte han Lars-Erik forbanne politifolk og folk generelt.
«Idioter!» hørte han den store krimteknikeren fnyse før han dro igjen bildøra og kjørte.
