Forfatter: | Tove Nilsen |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2010 |
Antall sider: | 268 |
Forlag: | Oktober |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Skyskraperkvartetten |
Serienummer: | 4 |
ISBN/EAN: | 9788249507740 |
Forfatter: | Tove Nilsen |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2010 |
Antall sider: | 268 |
Forlag: | Oktober |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Skyskraperkvartetten |
Serienummer: | 4 |
ISBN/EAN: | 9788249507740 |
Det er vinteren 1968, vinteren før månelandingen. Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er i sekstenårsalderen. Hjemme hos Tove, i treromsleiligheten i åttende etasje i blokken på Bøler, vanker utenlandske sjøfolk, det er dekkede bord og raushet, men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende, og moren forventer datterens lojalitet. Goggen er den eneste Tove kan stole på, men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre.
Konfronterer fortiden
Tove Nilsen vender tilbake til blokkene på Bøler og miljøet og personene fra romanene Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg. Samtidig overrasker hun med nye innfallsvinkler og en tilbakeskuende forteller som tar en konfrontasjon med fortidens mørkere sider. Dette erindringsgrepet løfter romanen Nede i himmelen. Den voksne fortelleren vil finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen. Hvorfor skulle de ende som uløselighetene i geometrien?
Kjernestoff i nytt lys
Drabantbymiljøet og Oslo fra slutten av sekstitallet blir gjenskapt på en troverdig måte i denne boka, gjennom levende tidsscenarier og erfaringer man kjenner på kroppen. For forfatteren går inn i sitt kjernestoff med våkenhet og språklig presisjon. Samtidig gjør Tove Nilsen det kjente landskapet nytt. Dette er en av hennes beste bøker.
------------------------------------------------------------------
"Blant høstens beste romaner"
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
Jeg har skaltet og valtet med tidsbiter etter mitt eget forgodtbefinnende, men sånt går ikke lenger nå.
Det var juli 1967. Goggen sto der og ventet på meg, jeg satte meg på bagga, han begynte å tråkke. Metallet var vondt å sitte på, men det var fint likevel, jeg satt med beina rett ut og vind i håret. Først holdt jeg meg fast i brettet, så holdt jeg meg fast i ham, i nedoverbakkene lente jeg meg mot ham, jeg hadde tynn bluse og han hadde t-skjorte som hang løst over beltet, det kilte i hodet ved tanken på hva han kjente mot ryggen. I hver oppoverbakke tilbød jeg å gå av, men han sa nei, selv om han måtte stå og tråkke. Nakkesenene hans spente seg, han påsto at det ikke var tungt, ikke i det hele tatt, det var så lett som b are det, pusten gikk, svetten silte. Han tråkket oss gjennom skauen, det luktet varm bark, på de skyggefulle stedene vokste skogstjerner mellom trestammene, de blomstene som er så unnselige, men som kan lyse opp i hukommelsen. Han tok snarveier over stier hvor vi kjente hver stein, hver rotvelt, hver grop som fikk sykkelen til å skrense. Den siste nedoverbakken suste vi utfor, jeg klamret meg fast, mens Goggen lo og ropte slapp av, vi kælver ikke.
Vi la fra oss sykkelen og gikk til det berget vi regnet som vårt. Goggen vrengte av seg, han hadde badebuksa under, den blå med hvit snor. Han var brunere enn alle andre, selv om han påsto at han aldri gadd å sole seg. Jeg skiftet mens han sto med ryggen til. Han ventet til jeg var klar, så stupte han, forsvant under, skøyt opp igjen og ristet hodet så lyset glitret i dråpeskyen. Jeg turte ikke å stupe og gikk dit hvor jeg kunne vasse. Noen steder var bunnen fin, med sand, andre steder var den gjørmete, gjørma tøyt opp mellom tærne, jeg gikk forsiktig for ikke å tråkke på glasskår. Vannet rakk meg til lårene, hoftene, magen, kuldegyset ga gåsehud, det var deilig, jeg lot meg gli uti. Ferskvannet var så annerledes enn saltvann, silkeglatt, men med insekter, loppelignende saker som skvatt hit og dit og vannløpere som løp lik trådhester på overflaten. Bunnen var mørk med flasker og planker som hadde ligget så lenge at de hadde blitt lodne, det vokste vannliljer med tjukke stengler som kunne sno seg rundt beina hvis vi kom borti og det var alltid noen som sa at de hadde fått blodigler på seg, eller hadde sett hoggorm bukte seg mellom liljene.