Forfatter: | Johan Theorin |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2009 |
Antall sider: | 391 |
Forlag: | Gyldendal |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Nattfåk |
Oversatt av: | Bolstad, Kari |
Serie: | Ölandsserien |
Serienummer: | 2 |
ISBN/EAN: | 9788205387713 |
Forfatter: | Johan Theorin |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2009 |
Antall sider: | 391 |
Forlag: | Gyldendal |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Nattfåk |
Oversatt av: | Bolstad, Kari |
Serie: | Ölandsserien |
Serienummer: | 2 |
ISBN/EAN: | 9788205387713 |
Johan Theorin har sagt om seg selv at han er en drømmer. En mørk drømmer. Midt i det mørke finnes en unik fortellerglede. En evne til å slå kloa i deg og ikke slippe tak før siste ord er lest. Nattefokk er en høyst uvanlig blanding av krim og overnaturlige hendelser. Theorin tviholder på deg og etablerer et miljø, en stemning som gjør at du ønsker at boka aldri må ta slutt.
Dødsfyret
Et gammel fyr bygget av tømmeret fra et forlist skip, burde få uhyggen til å krype i enhver. Men det moderne storbyparet Katrine og Joakim lar seg ikke avskrekke av gamle spøkelseshistorier, og går i gang med å pusse opp den forfalne eiendommen. Med seg i bagasjen fra Stockholm har de sine egne gjengangere som spøker i kulissene.
Utpå høsten får de høre sagnet om at gården hver jul får besøk av de døde som en gang bodde der. Og at det ene av de to tvillingfyrene bare lyser natten før noen skal dø. Det går ikke lang tid før ting begynner å skje. Uforklarlige ting – fortalt i en språkdrakt de beste krimforfatterne kan misunne Theorin. For dette er ikke bare en virkelig uhyggelig spøkelsesfortelling, det er også en uhyggelig god krim.
Imponerende intrige
På en finurlig måte kobler Theorin Katrines og Joakims gamle liv i Stockholm med hendelsene på Öland. Og når én i familien dør, kan ikke Joakim godta at det var en ulykke. Han har mistet det kjæreste han eide og må vite hva som egentlig skjedde, og setter i gang sin egen etterforskning. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert …
Joakim ble sittende med den tause mobilen og stirre ut på den tomme parkeringsplassen. Biler med tente lykter og enslige førere suste forbi ham ute på motorveien.
Han giret til første, svingte ut på veien og fortsatte sørover, tjue kilometer over tillatt hastighet. Men da han begynte å se bilder i hodet av Katrine og barna som vinket til ham foran huset på Åludden, svingte han av veien og stanset bilen igjen.
Det ringte bare tre ganger nå.
”Davidsson.”
Nå brydde ikke Joakim seg om å hilse eller presentere seg.
”Er det en ulykke?” spurte han.
Politikvinnen var taus.
”Du må fortelle,” fortsatte Joakim.
”Kjører du fortsatt?” spurte kvinnen.
”Ikke akkurat nå.”
Det var stille i røret noen sekunder, og så kom svaret hennes:
”Det er en drukningsulykke.”
”Et ... et dødsfall?” sa Joakim.
Politikvinnen var igjen taus noen sekunder. Så svarte hun og hørtes ut som om hun ramset opp en innlært regle:
”Vi gir aldri fra oss den slags informasjon over telefon.”
Den lille telefonen i Joakims hånd virket som om den veide hundre kilo, musklene i høyrehånden dirret mens han holdt i den.
”Jo. Denne gangen må du gjøre det,” sa han langsomt. ”Jeg vil ha et navn. Hvis det er noen i familien min som har druknet, så må du gi meg navnet. Ellers fortsetter jeg å ringe.”
Det var stille i røret.
”Et øyeblikk.”
Kvinnen forsvant igjen, det føltes som flere minutter for Joakim. Han hutret i bilen. Så skrapte det i røret.
”Jeg har et navn nå,” sa kvinnen lavt.