Den gode følelsen av å ikke ha kontroll

- "18 år og suicidal". Det høres fælt ut. Men Julie er fandenivoldsk, og humoren er stadig på nippet til å bryte igjennom. Ellers hadde jeg ikke holdt ut å skrive om noe sånt, sier Erlend Loe.

Ikke slik å forstå at Erlend Loe synes Julie er morsom:
      – Nei, jeg hadde ikke tenkt det sånn, sier han.
      – Hun har god grunn til å være langt nede. Hun bærer på en stor sorg som ikke kan leges på lang tid, kanskje aldri. Men hun er kompromissløs, og kynisk på en sjarmerende måte. Hun føler at hun ikke har noe å tape. Så hun blir ”untouchable”. Utforutsigbar. Og det tiltrekker meg hos en hovedperson.
      – Etter selvmordsforsøket befinner Julie seg i et slags venterom. Hun har ingen plan. Når hun bestemmer seg for å reise, er det ikke for å oppleve noe, det er snarere en slags flukt hun regner med skal ende med døden, sier Erlend Loe.
      – Hun reiser nærmest fra flyplass til flyplass. Hun vet at det ikke er særlig stor sjanse for at hun skal få dø i en flyulykke. Men nå overgir hun seg til følelsen av ikke å ha kontroll. For henne er det en lettelse.
      – Å reise verden rundt er kanskje ikke det mest nærliggende når en er så langt nede som Julie?
      – Men det er jo heller ikke noen psykologisk-realistisk roman jeg har skrevet. Det dreier seg ikke om hovedpersonens ”rise and fall”. Boka er en behandling av problematikken rundt unge menneskers tanker om å ta livet sitt, sier han.
      – For Julies del har jeg satt situasjonen på spissen. Hun har mistet hele familien, som hun fortsatt var avhengig av; alt hun hadde forsvinner i ett drag. Hvordan reagerer en på en sånn hendelse? Det er sikkert ingen oppskrift. Julie er myndig, så ingen kan komme og fortelle henne hva hun skal gjøre. Så det er opp til henne. Hun bestemmer seg for å handle.

Problematikk som opptar unge
Erlend Loe skrev en skisse til romanen for lenge siden.
      – Det begynner som regel på den måten. Jeg har en idé i bakhodet, det tar et par år å utvikle den. De første 30 sidene kom raskt. Underveis har jeg lest opp deler av romanen for elever i videregående skole og fått ganske gode tilbakemeldinger. Det er fint å oppleve å treffe den gruppa. De ble grepet av skjebnen til Julie. Det er en stor problematikk som mange unge er opptatt av, sier han. 
 Men han er skeptisk til enkelte sider ved denne interessen:
      – Det kan virke som det lefles mye med selvmord; på en eller annen måte er det blitt så viktig at det skal være spektakulært.  Jeg mener selvmord bør være et legitimt valg, men da bør en også forstå rekkevidden av det valget. Jeg gremmer meg når jeg ser at selvmord blant unge har fått et skjær av romantikk. 
  Når Loes hovedperson mislykkes med planen sin, får dagboksnotatene hennes snarere et streif av sår komikk: ”Neste gang skal jeg kjøpe et gammeldags rep helt uten elastisitet og ikke et nymotens klatretau fra skandinavisk høyfjellsutstyr,” skriver hun.
 Men når Julie får tilbud om jobb som redaktør i bladet Selvmorderen – den forrige redaktøren er nettopp død – er det mer enn et utslag av absurd humor:
      – Ja, sånne publikasjoner finnes, om ikke akkurat denne. Og med internett er det åpnet for hele nettverk for folk med selvmordstanker, sier Loe. Han har vært inne på flere slike nettsider:
      – Her kan man møte tusen andre som sitter ensomme og er i samme situasjon. Det er ikke bra.

Kvinnelig forteller
Det er første gang Erlend Loe har valgt en kvinnelig forteller i en roman. Men det er en større nyhet for leserne enn for forfatteren:
      – I Naiv.Super hadde jeg opprinnelig en jente som hovedperson. Men jeg fikk det ikke helt til og endret det. Denne gangen var det mer tiltrekkende å ha en jente som forteller. Overskridelsene blir større når det er en jente. Hun er fandenivoldsk, rastløs, forlater alle. Hadde en gutt oppført seg som Julie, ville ingen ha reagert.
      Men hva vet egentlig Erlend Loe om 18 år gamle jenter?
      – Nesten ingenting. Jeg kjenner ingen, og møter knapt noen. Men jeg tror ikke jenter er så forskjellige fra gutter i den alderen. Jeg kikket på mine egne dagboknotater fra den tiden. Hvordan ungdommer oppfører seg, er nok mer avhengig av situasjon enn av kjønn.
 Språklig innebærer det heller ikke den store forskjellen, mener Erlend Loe:
      – Jeg prøver ikke å skrive som en 18 år gammel jente. Det holder å skape en illusjon om det. Men jeg tror nok leserne vil se at det er mitt språk uansett, sier han.
      – Men jeg er opptatt av at detaljene i romanene mine er autentiske så langt det er mulig. Helst skulle jeg ha fløyet den samme ruta som Julie, men det hadde jeg ikke anledning til. Jeg foretrekker å beskrive steder jeg har vært, jeg synes jeg får mer ut av dem da.
      Så for dem som måtte lure: Det finnes virkelig en moralsk konsulent på flyplassen i Brussel. Og en koreansk olympisk mester i kortbaneløp på skøyter. Men at han har fått en rolle i en norsk roman – det vet han ikke.
      – Jeg regner ikke med at romanen min vil bli oversatt til koreansk med det første, sier Erlend Loe.

Til toppen