Ja takk, jeg er mett. Det var riktig godt. Har du mange dyr?»
For hvis du har det, tenkte han allerede, er du avhengig av hjelp. I det minste en leiekar. «Hjelp» var selve nøkkelordet, det sto klart for ham, og han hadde sett at hun ikke bar noen giftering.
«Ikke særlig mange,» sa hun. «Fem–seks høner. To kyr.
Og så Misery.»
Han blunket.
Hun lo. «Du synes vel ikke det er særlig pent av meg å kalle opp ei purke etter den tapre, vakre kvinnen du har skapt. Men det er nå det hun heter, og jeg mente det ikke som noen fornærmelse.» Hun tidde et øyeblikk og sa: «Hun er svært snill.» Så rynket hun på nesen og så faktisk ut som en grisepurke. Hun kom til og med med noen hese griselyder:
«Nøff! Nøff! Nøff!»
Paul stirret storøyd på henne.
Hun la ikke merke til det, hun var langt borte igjen, matt og fraværende i blikket. Bare lyset fra nattbordlampen speilte seg svakt i øynene hennes og ga dem et skinn av liv.
Til slutt gikk det et lite rykk gjennom henne, som om hun våknet, og hun sa: «Jeg hadde kjørt en seks–sju kilometer da snøen begynte å lave ned. Den kom brått – det gjør den alltid her oppe. Jeg tente lysene og sneglet meg videre, og det var da jeg fikk øye på bilen din i veigrøfta. Den hadde veltet.»  Hun så misbilligende på ham. «Du hadde ikke lysene på.»
 «Jeg ble overrumplet av uværet,» sa han og husket det først nå. Ennå husket han ikke at han også hadde vært temmelig full.
«Jeg stanset,» sa hun. «Hadde det vært i en motbakke, ville jeg kanskje ikke ha gjort det. Jeg vet at det lyder ukristelig, men det lå allerede ti centimeter snø på veien, og selv ikke med en firehjulstrekker er man sikker på å komme i gang igjen hvis man først har stanset. Det er lettere bare å si til seg selv ‘å, de har sikkert kommet seg ut, de har fått sitte på med noen’, og så videre i den duren. Men dette var på toppen av den tredje høye bakkekammen forbi Roydmans hus, og derfra er det flatt et stykke. Derfor stanset jeg, og med det samme jeg kom ut av bilen, hørte jeg noen som stønnet og jamret seg. Det var deg, Paul.»
Hun sendte ham et strengt, moderlig smil.
For første gang sto tanken klar og utvetydig i Paul Sheldons hode: Nå er jeg ille ute. Denne kvinnen er ikke riktig vel bevart.

Til toppen