Kunsten å ikke avsløre

– For en krimforfatter er det helt avgjørende å holde kortstokken så tett til brystet som mulig. Samtidig er man nødt til å gi bort litt til leseren. Og litt mer. Og enda litt mer.
Utporsjoneringen av informasjon er selve reisverket i en krim, og må konstrueres nøye. Hvis ikke kan hele boka fort rase sammen.

Det kan fort bli litt for enkelt å henfalle til stereotypier når man skriver frem nye karakterer. Gard Sveen sier at det krever bevisst jobbing for å styre unna generaliseringer av mennesker.

– Forfattere er gode observatører, som uten å ville det selv enkelt biter seg merke i ulike karakteristika ved mennesker.
Etter å ha levd en stund har han gjort seg mange erfaringer i livet. Da er det bare å bruke rått – fra en selv, fra mennesker man kjenner eller har kjent, eller fra mennesker man har lest om.
– Never trust a writer, som det heter. Vi stjeler som ravner, sånn er det bare. Om man plusser på litt fantasi, så har man etter hvert en karakter man kan feste til papiret, sier han.

– Forfatterskapet startet som en slags prematur 40-årskrise. Jeg gikk nok rundt med en eller annen formidlingstrang jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av, sier Sveen. Før, da han hadde fast jobb, skrev han stort sett over alt. Med en jobb som krevde mye reising, måtte han skrive «on the road» og være hypereffektiv.

– Ellers ble det vanskelig å koke sammen en bok på rimelig tid. Den første boka, Den siste pilegrimen, ble i ganske stor grad skrevet på fly, flyplasser, hoteller – for det meste i Brussel.

Nå skriver han alt hjemme på kontoret sitt i husets andreetasje. Det avgrensede rommet gjør det lettere rent fysisk å «skru av».

– Jeg koster på meg å begynne med nokså runde morgener, mellom klokka 9 og 10. Noen forfattere begynner å skrive i gryningen. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at folk vil seg selv så vondt. Det er sikkert hundre ulike måter å skrive en bok på, men for min del er dette et forfatterskap, og ikke en Gulag-leir i Sibir på 1930-tallet.

Gard Sveen sier at det vanskeligste med å skrive en bok, er å finne svaret på spørsmålet «hva skal denne boka handle om?».

– Det vanskeligste er storyen, ikke å skrive godt eller lage interessante karakterer. I en krim blir noen drept, og der har man en handling.
– Ikke alle dager er like morsomme eller like produktive, det er som i enhver annen jobb: Man har gode og dårlige dager, men i sum er det en veldig morsom jobb å skrive.
Det vanskeligste rent teknisk, sier han, er å skrive så tett opp til morderen som mulig uten at leserne klarer å avsløre deg.

Til toppen

Utdrag:

De kjørte noen meter til i lav fart, før bilen stanset helt opp. Tom Schrøder åpnet hanskerommet. Han registrerte at alt var på plass, og følte seg med ett roligere enn han hadde gjort på lenge.

En pistol, en rull gaffateip og en liten kniv.

Han grep pistolen og vendte den mot Heidi Alstad, deretter mot Jørgen Reiersen i baksetet

«Ikke lek helt», sa han til Jørgen, som først nå så ut til å fatte hva som skjedde.

For sent. Jørgen var modig, det skulle han faen meg ha. Og altfor rask.

Knyttneveslaget traff Tom rett i kinnbeinet. Jørgen var sterk, langt sterkere enn han

hadde trodd. Om fengselsbetjenten rakk å trykke inn alarmknappen på mobilen, ville alt være over.

Men Tom hadde vært med på mye. Dette her var ingenting.

Det var ikke sånn det skulle bli, men det var sånn det måtte bli.

Han trykket inn avtrekkeren.

Lyden var som tortur inne i den lille kupeen. Det virket som om hele verden

eksploderte. Jørgen ble kastet tilbake, og blodspruten traff Heidi Alstad i ansiktet.

Så ble alt stille.

Tom Schrøder kunne se at Heidi Alstad skrek, men han hørte ingenting.

Synet av skriket hennes minte ham om noe helt annet. Noe han trodde han hadde glemt for lengst.

I neste øyeblikk slo han henne hardt i ansiktet. Deretter gikk han rolig ut av bilen, åpnet bakdøra og dro Jørgen Reiersen ned i grøftekanten. Fengselsbetjenten surklet etter luft. Blodet dekket nå halve uniformen hans. Blikket hans skrek vær så snill, men han fikk ikke fram en lyd.

«Jeg advarte deg», sa Tom og løftet pistolen. «Du fikk en sjanse.»

Det lydløse skriket til Heidi Alstad satt fast på netthinna. Han nølte et øyeblikk. Jørgen hadde to små unger.

… Men hvem faen har ikke unger?

Til toppen