Høsten 1992 gikk det rykter om enorme forekomster av sopp i skogene, at den våte og varme sensommeren hadde fått det underjordiske mycelet til å eksplodere i kantareller og piggsopp. Da Lennart Cederström svingte sin Volvo 240 inn på skogsveien, hadde han både en stor kurv og et par bæreposer i baksetet. For sikkerhets skyld.

En kassett med Kramgoa låtar 16 satt i bilstereoen, og stemmen til Christer Sjögren dundret ut av høyttalerne: «Tio tusen röda rosor vill jag skänka dig …»

Lennart hånflirte og sang med på refrenget, imiterte Sjögrens tilgjorte bassvibrato. Det låt bra. Det låt nærmest helt likt. Lennart var antakelig en bedre sanger enn Sjögren, men hva hjalp vel det? Han hadde vært på feil sted til feil tid så altfor mange ganger, sett gylne sjanser bli snappet vekk rett framfor nesen eller hørt dem suse forbi bak ryggen sin. Når han snudde seg rundt, var de borte.

Uansett. Sopp skulle han ha. Kantareller, skogens gull i store mengder. Deretter var det hjem og forvelle, fylle fryseren så han hadde mer enn nok til et smørbrød med skogsopp og en pils hver jævla kveld helt til juletreet ble kastet langt faen i vold ut. Flere dager med regn hadde blitt avløst av et par solskinnsdager, og forholdene var optimale.

Lennart kjente hver eneste sving på skogsveien, og han knep igjen øynene og klemte hardt rundt rattet mens han sang: «Tio tusen röda rosor i et fåååång …»

Da han åpnet øynene igjen, var det noe svart på veien foran ham. Sola glimtet til i blankt metall, og Lennart rakk knapt å vike ut til høyre før det var forbi ham. En bil. Lennart kastet et blikk i bakspeilet for å se nummerskiltet, men bilen kjørte i minst åtti på grusveien og virvlet opp en sky av støv etter seg. Lennart var likevel temmelig sikker på at det var en BMW. En svart BMW med sotfargete vinduer.

Lennart kjørte videre et par, tre hundre meter til stedet der han pleide å parkere, slo av motoren og pustet ut.

Hva faen var det for noe?

Det var ikke hver dag man så en BMW på disse kanter, og en BMW som kjørte i åtti på grusveien var noe helt unikt. Lennart følte seg oppkvikket. Han hadde opplevd noe. I samme øyeblikk som den svarte bilen kom farende mot ham, hadde hjertet hoppet til i brystet hans og krympet seg sammen som for et dødelig slag, for deretter å vikle seg ut og falle til ro igjen. Det hadde gitt ham et skikkelig adrenalinrush.

[…]

Lennart smalt igjen bildøra og gikk med bøyd hode innover i skogen. I den fuktige skogbunnen under de skyggefulle trærne gikk det et ferskt hjulspor. En fordypning foran en liten haug av leire viste at en bil hadde bråstartet og spunnet av gårde herfra, og det var ikke noen særlig dristig gjetning å anta at det hadde vært BMW-en. Lennart betraktet det brede hjulsporet som om det kunne gi ham et bevis eller et nytt ankepunkt, men ingenting åpenbarte seg for ham. I mangel av noe bedre spyttet han i sporet.

La det fare.

Han gikk noen skritt lenger inn i skogen og stanset, snuste inn duften av solvarme barnåler, fuktig mose og et sted under alt sammen … lukten av sopp. Den lot seg ikke lokalisere eller artsbestemme, men en svak nyanse i den sedvanlige lukten av skog fortalte ham at ryktene stemte: Her var det sopp å finne. Han lot blikket gli over bakken framfor seg på jakt etter en avvikende farge eller form. Han var en dyktig soppsanker, kunne på lang avstand få øye på en kantarell som prøvde å skjule seg under gress og blåbærlyng. Øynet han et glimt av den rette gulfargen, stupte han ned som en hauk.

Men nå var det en sjampinjong han fikk øye på. Ti meter framfor ham stakk en hvit knoll opp av bakken. Lennart rynket pannen. Han hadde aldri tidligere funnet sjampinjonger i dette området, siden jordsmonnet ikke var riktig.

Da han kom nærmere, så han at det var som han hadde hatt mistanke om: Det var ikke en sopp, det var hjørnet på en bærepose. Lennart sukket. Det hendte at folk som var for late til å kjøre til avfallsplassen, kastet fra seg ting i skogen. En gang hadde han selv sett en kar som kastet en mikrobølgeovn ut av bilvinduet. Men da hadde han klart å ta nummeret på bilen og levert en skriftlig anmeldelse.

Lennart skulle til å slå inn på sin vanlige rute gjennom skogen da han så at posen beveget seg. Han stanset. Posen beveget seg igjen. Hadde det bare vært vinden. Det hadde vært bedre. Men det var helt vindstille mellom trestammene.

Ikke bra.

Det hørtes en svak rasling da det rykket til i plastfliken nok en gang, og beina til Lennart føltes plutselig fryktelig tunge. Skogen lå taus og likegyldig rundt ham og han var alene i hele verden med det som fantes i plastposen. Lennart svelget tørt og gikk et par skritt framover. Posen lå stille nå.

Gå hjem. La det ligge.

Han ville ikke se en gammel hund som nesten, men bare nesten, hadde blitt avlivet eller et kull kattunger med nesten, men bare nesten, helt knuste skaller. Han ville ikke ta i det.

Så det var verken ansvarsfølelse eller medlidenhet som drev ham framover mot den hvite fliken av plast som stakk opp av bakken. Det var vanlig menneskelig eller umenneskelig nysgjerrighet. Han måtte få visshet, ellers ville det viftende hvite flagget plage ham helt til han vendte tilbake for å finne ut hva han hadde gått glipp av.

Han grep rundt plastfliken og bykset umiddelbart et skritt bakover, slo hendene for munnen. Det var noe i posen. Noe som hadde besvart grepet hans og kjentes ut som muskler, kjøtt. Jorda rundt posen var nylig blitt gravd i.

En grav. En liten grav.

Tanken skapte en rekke av assosiasjoner, og plutselig visste Lennart nøyaktig hva som hadde besvart grepet fra hånden hans. En annen hånd. En veldig liten annen hånd. Lennart krabbet fram til posen og begynte å grave bort jord. Det gikk fort. Jorda var slengt ujevnt på, antakelig av noen uten skikkelig redskap, og på ti sekunder hadde Lennart avdekket hele posen og trukket den opp av hullet.

Bærehåndtakene var knyttet sammen, og Lennart rev i plasten for å slippe inn luft, slippe inn liv. Han klarte å rive opp en flenge, og blålig hud kom til syne. Et tynt bein, en innsunket brystkasse. En liten jente. Et spedbarn, bare uker eller dager gammelt. Hun leet seg ikke. De smale leppene var presset sammen som i trass mot en ondskapsfull verden. Det Lennart hadde sett hadde vært dødskrampene hennes.

Lennart la øret mot brystet på barnet og syntes å høre et svakt ekko av et hjerteslag. Han kløp tak i nesen hennes med tommel og pekefinger og trakk pusten. Han måtte lage trutmunn for å klare å få luft ned i den bitte lille munnen, og trengte ikke engang å trekke pusten på nytt for å fylle de små lungene to ganger. Lufta slapp ut med en surklelyd, og brystet ble liggende stille.

Lennart trakk pusten på ny, og idet han gjorde den andre innblåsningen, skjedde det. En skjelving gikk gjennom den lille kroppen, og hun hostet opp hvitt skum før skrik skar gjennom skogens stillhet og fikk tiden til å begynne å gå igjen.

Barnet skrek, men det lød ikke som noe barneskrik Lennart hadde hørt før. Det var ikke sårt eller klagende. Det kom bare en eneste klar og ren tone ut av den vanskjøttede kroppen. Lennart hadde gehør, og han trengte ikke å sjekke med en stemmegaffel for å høre at det var en E. En klokkeren E som fikk løvet til å skjelve og fuglene til å lette fra trærne.

Til toppen