For nøyaktig 100 år siden, i 1912, ble Kristine Bonnevie professor i zoologi, og dermed også Norges første kvinnelige professor. Dette til tross for samtidens, og ikke minst farens, oppfatning om at utdanning ikke var noe å strebe etter for unge piker. Med utnevnelsen ble hun en pioner og et forbilde for senere kvinnelige akademikere.
En pioner, men ikke bare en kvinnelig pionér innen akademia. I en tid da den moderne naturvitenskap ble formet var hun også en faglig frontfigur. Hun befant hun seg på rett sted til rett tid, ikke bare som observatør, men i høyeste grad som aktiv deltager i forskningsfronten.
Hun omgikk vitenskapere som Albert Einstein og Marie Curie, og hun var nær kollega og samarbeidspartner med de store internasjonale aktører som arbeidet seg innover mot cellekjernen, i jakten på livets innerste hemmeligheter.
Dette førte henne inn i samtidens diskusjoner om eugenikk og raseteori. Som leder av Institutt for Arvelighetsforskning ved Universitetet i Oslo tok hun jobben med å skille ideologisk og brunflekket tankegods fra fagkunnskap, på en for henne karakteristisk og ryddig måte. Slik sett bidro hun, i betydelig grad, til at det norske fagmiljøet slapp fra denne debatten med relativt uplettet rulleblad.
Men hun ble altså også Norges første kvinnelig professor og et forbilde for den neste generasjon kvinnelige akademikere, til tross for at hennes far, skolepolitikeren og stortingsmannen Jakob Aall Bonnevie mente at høyere utdanning definitivt ikke var noe å strebe etter for unge piker, tvert i mot var det viktig å ikke «tabe synet for den ene nødvendige ting, gjennem pigebarnets opdragelse først og fremst at bevare den sande kvindeligheds klenodie …».

Sammen forteller nå Inger Nordal, Dag O. Hessen og Thore Lie endelig Kristine Bonnevies historie. Dette er en fortelling om en kvinne som erobret akademiske bastioner og dermed viste vei for senere generasjoner av kvinnelige akademikere, men boken om hennes liv gir også et innblikk i en unik epoke i norsk og internasjonal forskning.