Avhandlingen er en komparativ analyse av hvordan telefonvesenet i Sverige, Norge og Danmark ble organisert i perioden 1880-1900. I et Europa der det statlige telemonopolet etter hvert pekte seg ut som hegemonisk modell, valgte de skandinaviske landene å organisere sine nasjonale telefonsystemer på tre vidt forskjellige måter. Bare Sverige fulgte det europeiske hovedmønsteret med det statlige telegrafverket som dominerende operatør. Det danske systemet ble preget av private regionale selskaper underlagt statlig regulering, mens Norge fikk et todelt teleregime der statstelefonen og små private telefonnett fantes side om side. Selv om strukturelle forskjeller spilte en rolle, var ulike nasjonale løsninger også et uttrykk for kontingens: Situasjonsbestemte forhold i det enkelte land skapte spesifikke nasjonale dynamikker, som ledet i ulik retning. De mønstrene som ble lagt i denne tidlige fasen, ble på den annen side retningsgivende for den videre utviklingen gjennom store deler av 1900-tallet. I drøftingen av hvordan kontingente utfall kunne krystalliseres i langsiktig kontinuitet trekker forfatteren veksler på institusjonell teori, Paul Davids begrep om stiavhengighet og Thomas P. Hughes. teori om sosiotekniske systemer.