De venter på fjære og drar av sted så snart det gryr av dag.
Det har regnet hele natten. Om morgenen damper det lett av bakken, og disen stiger opp for å slå seg sammen med skyene som henger over dem. Nelson henter Ruth i en sivil politibil. Han sitter ved siden av sjåføren, og Ruth sitter baki, som en passasjer i en taxi. De kjører i taushet mot parkeringsplassen i nærheten av stedet hvor knoklene ble funnet. De eneste lydene som kan høres underveis på turen bort til saltmarkene, er sprakingen fra politiradioen og sjåførens tunge, tette, forkjølte pust. Nelson sier ingenting. Det er ingenting å si.
De går ut av bilen og gjennom det regntunge gresset. Vinden hvisker i takrørene, og her og der får de glimt av stille, surnet vann som speiler himmelen. Ved utkanten av området stanser Ruth opp, på utkikk etter den første nedsunkne pålen, grusstien som snor seg innimellom det lumske vannet og ut til mudderflatene. Da hun finner den, halvt dekket av brakkvann, går hun av sted uten å se seg tilbake.
Uten et ord krysser de saltmarkene. Idet de nærmer seg sjøen, løser disen seg opp, og sola begynner å trenge gjennom skyene. Ved ringvollen er det fjære, og sanden glitrer i det tidlige morgenlyset. Ruth setter seg på kne på bakken, slik hun så Erik gjøre for så mange år siden. Forsiktig rører hun i det skjelvende mudderet.
 Med ett blir alt stille; selv sjøfuglene slutter med den vanvittige hylingen og skrikingen over henne. Eller kanskje er de der fortsatt, hun kan bare ikke høre dem. Bak seg kan hun høre at Nelson puster anstrengt, men Ruth er merkelig rolig. Selv da hun ser det, den ørlille armen som fremdeles har på seg dåpsarmbåndet, selv da føler hun ingenting.
Hun hadde visst hva hun kom til å finne.

Til toppen