Barndomsdrømmen som ble sann

Av Anja Rålm

Hva er din bakgrunn, Ninni Schulman?
- Jeg vokste opp på et lite sted i Värmland, noen mil fra Hagfors der Jenta med snø i håret utspiller seg. Både Hagfors og Lesjöfors, der jeg vokste opp, er det vi på svensk kaller “bruksorter”. Det vil si at de er bygd opp rundt en stor industri. I dag er begge stedene preget av utflytting og arbeidsløshet.
Det er ingen tradisjon for det å skrive hverken i min familie eller slekt, (pappa er elektriker og mamma er sekretær) og i Lesjöfors var ikke den slags interesse særlig vanlig. Når alle andre spilte basket og bandy, leste og skrev jeg dagbok. Jeg hadde nok en god oppvekst med venner, men jeg følte meg ofte veldig annerledes.
Nå har jeg bodd i Stockholm siden 1998. Jeg har to barn på 7 og 9 år og jeg er nyskilt. Men til forskjell fra hovedpersonen i boka, bor jeg bare ti minutters gange fra barnas pappa. Foreldrene mine bor fremdeles i Lesjöfors.

Du er egentlig journalist. Hvorfor ønsket du å skrive krim?
- Jeg har drømt om å skrive bøker helt siden jeg var barn, og jeg fikk mye oppmuntring av lærerne på skolen når det handlet om å skrive noveller og liknende. Men forfatter er jo ikke noe man kan utdanne seg til, så derfor ble jeg journalist. Siden 1995 har jeg jobbet som journalist i flere ulike aviser, men lengselen etter å skrive på en annen måte har vært der hele tiden. Min drøm har aldri vært å bli sjef eller å få journalistpriser, min (hemmelige) drøm var å skrive bøker.  Men det var ikke så lett. Jeg hadde utrolig med prestasjonsangst og satte lista veldig høyt, noe som gjorde at jeg ikke klarte å skrive noe som helst. Skrivesperren slapp ikke taket før jeg bestemte meg for å skrive noe som var spennende. “Jeg skal skrive en bok som vennene mine leser i ett strekk under en parasoll i ferien” tenkte jeg, og plutselig kom ordene.  Jeg er ingen utpreget krimelsker selv, jeg har en svært variert smak når det kommer til bøker.

Hvordan fikk du ideen til handlingen i boken?
- I 2001 jobbet jeg som nyhetsreporter i Expressen, en av sveriges store tabloidaviser, og overvar en rettsak om trafficking. Fire jenter fra Moldova hadde blitt transportert til Hagfors for å selge sex.  Ettersom jeg selv har bodd i Hagfors, (der hadde jeg min første faste jobb som lokalredaktør, så jeg har altså hatt hovedpersonen Magdalenas jobb en gang i tiden) kunne jeg ikke la være å tenke på hvordan det kunne foregå. På et så lite sted, i et samfunn der “alle kjenner alle”, midt i skogen? Når jeg så senere begynte å skrive om Magdalena og flyttingen tilbake til hjembygda, begynte bitene å falle på plass. Magdalena “kom til meg” en kveld i januar 2007
(NB! Dette spørsmålet kan tas vekk om intervju skal kortes ned)Bruker du mye av virkelige hendelser i Jenta med snø i håret?
Egentlig ikke. Jeg fikk inspirasjon av rettsaken, men jenta med snø i håret er ingen sann historie på den måten.

Preger din egen bakgrunn skrivingen din?
- Ja, absolutt.  Når jeg innså at jeg skulle skrive en spenningsroman føltes det både viktig og morsomt å la den utspille seg i den bygden jeg selv kommer fra, og la den speile en del av Sverige som hverken er storby eller skjærgårdsidyll. Jeg er også interessert i spørsmål om klassetilhørighet og følelsen av det å stå utenfor, i mange ulike former.

Du skildrer en rolig svensk småby med en dyster virksomhet. Tror du det skjuler seg mye dobbelt moralisme og overgrep bak fredelige fasader i virkeligheten?
- Ja, det er jeg helt overbevist om. Absolutt. Når jeg holdt på med sluttfasen av Jenta med snø i håret, skrev avisene om en traffickingsak i en liten svensk by der en mann i et helt vanlig villaområde hadde hatt tenåringsjenter i kjelleren som han solgte til naboene. Virkeligheten overgår ofte diktningen, dessverre. Drivkraften for meg når jeg skriver er menneskene og relasjonene, eller for å si det på en annen måte – psykologien som ligger bak

Vil det komme flere bøker om Magdalena Hansson og Hagfors?
- Ja, det gjør det.  Jeg har nå nettopp avsluttet arbeidet med den andre boken, Pojken som slutade gråta, som kommer ut i Sverige i januar 2012. Der treffer man både Magdalena, Petra og Christer igjen. Tanken er at det skal bli tre eller fire bøker i serien. Selv om jeg for noen uker siden tenkte at jeg aldri, aldri mer skal skrive en bok i hele mitt liv, er det allerede mange tanker rundt nummer tre.

Hvor henter du inspirasjon og ideer til skrivingen fra?
- Jeg blir inspirert av veldig mange ulike ting; nyheter, samtaler, bøker og filmer. Det er nok både det fantastiske og det slitsomme med å skrive, man suger til seg så mye forskjellig hele tiden. Jeg bruker også mye av det jeg selv har opplevd på ulike måter i skrivingen.  

    
Hvilke bøker vil du anbefale Krimklubbens medlemmer å lese?
- Når det gjelder krim er mine favoritter Karin Fossum og Åsa Larsson. I år har jeg slukt de tre første bindene i Karl Ove Knausgårds Min kamp, som var herlig lesning. Haruki Murakami og Kerstin Ekman er andre favoritter.

Hva arbeider du med akkurat nå?
- For ett år siden startet jeg et eget firma, og tenkte jeg skulle begynne og frilanse som journalist for å få hverdagen til å gå opp med skriving og barn. Men akkurat nå skriver jeg bare bøker. Jeg innser at jeg er utrolig privilegert som kan gjøre det, og noen ganger må jeg klype meg i armen ettersom jeg knapt kan tro at jeg kan forsørge meg som forfatter. At barndomsdrømmen ble sann.

Til toppen

Det eneste han behøvde å gjøre, var å åpne bagasjeluken, knytte opp tauet rundt de smale anklene og peke mot hytta for å få henne til å bevege seg opp bakken. Ingen protester. Ingen gråt. Hun hadde vel gitt opp allerede. Eller så orket hun ikke å skrike mer.
    Skumringen kom fort. Sjøen, som han husket at man pleide å skimte mellom bjørketrærne nedenfor uthuset, var ikke synlig, men han hørte scooterne ute på isen. Det måtte være minst to stykker som kjørte på kryss og tvers over vannet.
Det hadde han ikke regnet med.
    Små snøfnugg landet i hestehalen hennes, og han merket at hun hadde vanskelig for å holde balansen med hendene bundet bak på ryggen. Enda så spinkel hun var, sank hun flere ganger gjennom skaren. Men hun sa ingenting, stønnet bare lavt.
    En gang vred hun på hodet i et forsøk på å fange blikket hans, men han fikk seg ikke til å hjelpe henne. I stedet dyttet han henne fremover. Han måtte få en slutt på dette før noen dukket opp.
     Til tross for at det var så kaldt at åndedrettet sto hvitt og tykt ut av munnen hans, kjente han svetten renne under armene, og han klarte ikke å la være å se seg omkring, selv om det nesten fikk ham til å miste balansen også. Hvordan skal jeg orke dette?
     Noen meter fra husgavlen ga skaren etter under henne igjen. Denne gangen sank hun dypere og ble stående i snø helt opp til låret.
     Da tok han fram pistolen. Hendene skalv da han dro av seg den tykke votten og siktet.

Til toppen