| Forfatter: | Unni Lindell |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 399 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Marian Dahle |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788203360572 |
| Kategori: | Tradisjonell krim og Nordisk krim |
Omtale Jeg vet hvor du bor
Fortidens mørke straff
Jeg vet hvor du bor er et mesterverk i mørk, psykologisk dramatikk. Unni Lindell er en tungvekter innen krim, og hennes nye roman utforsker hvordan fortidens vonde hendelser kan få uante kraftfulle konsekvenser…
Etter ti krimromaner med Cato Isaksen i hovedrollen, lar Unni Lindell politiførstebetjent Marian Dahle ta over roret. For ett år siden ble hun tvunget inn i en krematorieovn på et nedlagt psykiatrisk sykehus av den galningen hun holdt på å arrestere. Siden har hun vært sykmeldt, folkesky, godt skjermet fra drap og skamferte lik. Så ringer Cato Isaksen. Han har en cold case sak han vil hun skal se på. En seks år gammel jente, Thona, forsvant i en parsellhage på Sagene i Oslo for femten år siden.
Virkelighet eller mareritt?
Marian sliter med sine demoner. Hun har bosatt seg i et eldgammelt dragehus på Frogner, og hører lyder overalt fra det hundre år gamle treverket. Tilværelsen hennes er mer eller mindre surrealistisk, hun er helt sikker på at hun ikke er alene i tårnleiligheten og døyver redselen med alkohol og tabletter.
Den nye saken skal vise seg å bli et uhyggelig prosjekt med en iskald fiende, som ikke skyr noen midler overhodet. En natt blir lydene på loftet autentiske når hun plutselig ser sin egen stalker rett inn i hvitøyet!
Avskyelige ugjerninger
Annie, moren til Thona jobber på en psykiatrisk akuttavdeling like ved parsellhagen. Hun har aldri gitt opp håpet om å finne datteren i live. Marian Dahle blir kjent med Annie og hennes noe spesielle kollegaer på avdelingen, og får vite at faren til Thona bor i Australia. I ly av gjenopptakelsen av Thonasaken settes også en bestialsk hevn ut i livet. Flere menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept, og etterforskningen viser at de forsvunne har en ufyselig fortid. Derfor har noen bestemt at de kidnappede skal få svi verre enn verst for sine dunkle, avskyelige ugjerninger …
Skal tortureres i hjel
I et landsens, gudsforlatt hus utenfor Oslo er «tronen» bygget ferdig, en gardsstol gjort om til et torturredskap. En sylskarp gjenstand er skrudd opp nedenfra, man kan tre et levende menneske ned på stolen. En snedig konstruksjon, med en metallgjenstand som borer seg opp og inn i kroppen, med et lærbelte med metall-lås som holder synderen på plass før han langsomt tortureres i hjel. Forhåpentligvis …
Klassisk Lindell-uhygge
Å snekre et krimplot er en snedig kunst, og Unni Lindell er en dronning i faget. Hun iscenesetter hendelse etter hendelse som om du er midt i den, fletter scener så du snapper etter pusten og maner frem den klassiske Lindell-uhyggen fra første ord. Ondskap springer alltid ut av noe, og mer enn de fleste krimforfattere forstår hun hvorfor noen mennesker er i stand til å utføre bestialske gjerninger. Det er bare å holde hendene foran øynene og gi etter for hjertebanket i denne pageturneren av en rå og brutal Lindell-krim!
Endelig en krim der alt klaffer … et blinkskudd.Cathrine Krøger, DAGBLADET
Andre utgaver
| Jeg vet hvor du bor | |||
| Bokmål | Heftet | 2020 | |
| Jeg vet hvor du bor | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
| Jeg vet hvor du bor | |||
| Bokmål | Heftet | 2023 | |
Flere bøker av Unni Lindell:
Anmeldelser Jeg vet hvor du bor
«BEFRIENDE PROFESJONELL! Lindell porsjonerer ut avsløringer så vi stadig tror vi har en løsning, men så har hun en ny vri, og plottene tar hele tiden uventede vendinger. Den spenningstette avslutningen byr på noen virkelig store overraskelser.»
Terningkast 6, Cathrine Krøger, DAGBLADET
«Unni Lindells karakterer lever, elsker og dreper med en fantastisk presisjon og finesse!»
Liza Marklund, bestselgende krimforfatter
«Hvis det finnes naturtalenter innen krimsjangeren, er Unni Lindell definitivt et av dem»
Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«Elegant og hardslåande krim.»
Terningkast 5, Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen
«... På sitt beste er Jeg vet hvor du bor en intens spennende sidevender med store doser uhygge. Hun har et meget godt blikk, skaper de rette stemningene med språket og beskriver menneskenes viderverdigheter på besnærende vis. Og hun er god til å skape kriminalgåter.»
Elin Brend Bjørhei, VG
«...skaper en intens og klam psykologisk thriller, før hun har noen elegante twister helt på tampen. Da viser Lindell virkelig mestergrepet! Mot slutten av boka viser Lindell mesterklo!»
Ole Jakob Hoel, ADRESSEAVISEN
«Unni Lindells nye roman har alle virkemidlene som gjør henne til en av landets mest populære krimforfattere.»
Geir Rakvaag, DAGSAVISEN
Intervju
Overveldende av Lindell
– Jeg har brukt hele meg selv i arbeidet med denne boken. Når Marian Dahle skulle innta hovedrollen, ville jeg at det skulle bli så bra som mulig.
Det er 20 år siden Unni Lindell kom med sin første bok med Cato Isaksen i hovedrollen. Mer enn fire millioner bøker er solgt siden ballet startet med Slangebæreren i 1996. Nå er scenen klar for en ny krimhelt, som garantert vil bli en suksess. Marian Dahle debuterte i en birolle i Honningfellen i 2008, åtte år etter tar hun over roret. Og dette er ikke enda en politiroman med en mannlig helt som overvinner alt og alle. Forestill deg en psykologisk thriller ispedd en ingrediens feelgood som balanserer det mørke, surrealistiske. Da har du resepten til fantastiske Jeg vet hvor du bor.
Blikk for det skumle
Unni Lindell er på hageparty sensommeren 2014. Langbordet er dekket ute i parsellhagen på Sagene, den mange fortsatt husker som den trygge skolehagen der vi dyrket alt som er grønt. Men Unni Lindell ser noe helt annet. Gamle boder med store, skumle hengelåser. Folkehelseinstituttet med digre, svarte vinduer på andre siden av gaten. Et fugleskremsel skriker mot henne, oppgravd jord noen få meter bortenfor. En historie faller ned i hodet hennes. Det er her det skal skje.
Thriller med mer av alt
– De store trekkene var der med en gang, detaljer kom selvsagt underveis. Jeg så plutselig det store i det lille. Og motsatt. Miljøet må stemme når jeg skriver disse eventyrene mine, og parsellhagen var et perfekt utgangspunkt for Jeg vet hvor du bor. Det var et sted a la Gaustad, som jeg brukte i Brudekisten. Men jeg visste ikke at det skulle bli en roman med mer av alt. Flere intriger. Flere karakterer. Flere miljøer. Flere sjangere i samme roman. Og alt dette skulle sys sømløst sammen. Man kan bli ødelagt av mindre, sier Unni Lindell og slår opp de stålblå øynene før hun fortsetter.
Kontinuerlig skriving
– Det er sant, det er som et maratonløp med mil etter mil foran tastaturet. For å få trøkk i boka må jeg jobbe kontinuerlig med manuset. Jeg er egentlig ikke god nok, og må skjerpe meg hele veien for å få det til. Jeg går inn i min egen boble, har det helt pyton og brytes gradvis ned underveis i skriveprosessen. Døgnrytmen er unormal, alt handler om manuset og karakterene mine, måltider er bare tøys, i tillegg en snikende følelse av at dette får jeg ikke til. Når alt er over og siste korrektur er fullført, føler jeg meg som et psykotisk slakt, i likhet med Marian etter Brudekisten.
Litterær demonstrasjon
Du tror på Unni Lindell når hun ser deg inn i hvitøyet og avslører hvilken påkjenning det er å fullføre en bok av et slikt kaliber. Denne gang skulle hun få oss til å heie på dyktige, overfølsomme Marian Dahle, som selv plutselig blir et offer. Hun skulle skrive parallelle etterforskningsløp i flere saker. Skrive scener som skulle flettes sammen i rett rekkefølge. Kutte, forsterke, holde hodet iskaldt når det kokte som verst. Og så skulle matematikken stemme. Overlegne krimromaner er som en balansert likning der alt går opp helt til slutt. Jeg vet hvor du bor er i så måte en litterær maktdemonstrasjon.
Virkeligheten trumfer alt
– Jeg tror veldig på ondskapen. Du finner den overalt i hverdagen, den er en levende drift i oss mennesker, og like sterk som det gode. Noen karakterer i Jeg vet hvor du bor begår avskyelige handlinger vi ikke vil tro er mulig. Men så er det slik at virkeligheten overgår all fiksjon, derfor tok jeg sjansen på å kjøre på når det gjaldt de brutale scenene. Samtidig har boken et islett av feelgood, som forhåpentligvis veier litt opp for det grusomme, sier en smilende Unni Lindell.
Utdrag
Murveggen treffer ham kaldt over kinnbeinet og knærne knekker under ham. Han siger sammen og tar seg for så godt han kan. Hjerterytmen endrer seg. Han mister røykpakka og flaska velter. Motorsyklisten hugger tak i overarmen hans og drar ham opp. Så åpner han belteveska med den andre hånden og trekker frem en liten kniv. Andreas får et glimt av den; den har et bøyd sylskarpt blad. Han får en arm om halsen og blir trukket bakover i et hardt rykk. Knivens treskaft er kaldt mot den tynne halshuden. Knuten av angst har satt seg stramt i brystet. Han kjenner lukta fra skinndressen; bitter av lær og olje. Mannen hveser at han skal holde kjeft og bender albuen hans bak på ryggen. Andreas står på tærne av smerte. Han flytter knivspissen til nakken hans og skyver ham inn i bakgården, forbi planter i potter og tuntreet.
Andreas kikker opp mot det åpne vinduet, men ingen jente er å se. Han hører ekkoet av ropet sitt mellom veggene i bakgården. Men det er svakt, uten kraft. – Hold kjeft, sier mannen med fistelstemme. Han blir dyttet mot kjellerdøra og klarer ikke å tenke. På murveggen er det graffiti; oransje, lilla og svart skrift. Mannen drar døra opp og skyver ham ned den bratte trappa med de råtne tretrinnene. Han snubler nesten. En mainiac, et masshole. Panikken løper som elektrisitet gjennom kroppen. Det lukter jord, mugg og murstøv der nede. Lysrørene i det avskallede taket tennes automatisk med en klikkelyd; ett etter ett mens de går innover den møkkete kjellergangen. Saltutslagene har tegnet hvite striper på murveggen. Rottefellene står på rad. I Oslos kloakksystem er det hundretusenvis av rotter. Andreas fikler mobilen opp fra lomma. Han holder armene tett inntil kroppen, prøver å trykke inn et eller annet nummer, hvilket om helst, det første på lista. Eller hundre og tolv. Noen steder er det så lavt at de må bøye seg. Runde ventilasjonsrør løper langs veggen. Det er nettingboder hele veien, fulle av pappkasser, stålamper, sykler og ski.
Han kaldsvetter, er våt på hendene og glipper mobilen så den deiser i gulvet. Motorsyklisten setter beinet i korsryggen på ham, skyver ham fremover og sparker til mobilen så den sklir under nettingen og inn i en bod. Det er ingen unødvendige apper på mobilen, ingen twitter, ingen shopping, ingen GPS. Han har måttet droppe alle apper. De kommer til en gråmalt jerndør med en spake til håndtak. Mannen drar den ned og døra går sakte opp, det hviner i hengslene. Så dytter han Andreas inn i mørket. Et lite drag av råtten kjellerluft slår inn i rommet før døra lukker seg med et tungt drønn.