Sykepleieren fra helvete

Sykepleieren Riktor er tilsynelatende en vanlig mann. Han er stillfarende og høflig, og ofte alene inne hos svært pleietrengende pasienter. Da tar han tak i den tynne huden bak øret og river til. Huden løsner som tynt papir. Han vrir nakkeskinnet og lugger av hårtuster der andre ikke så lett kan oppdage det. De livsviktige medisinene som kunne gitt lindring, heller han i do, og sprøyteinjeksjonene går rett i madrassen. Riktor bestemmer, Riktor har makt. Han er herre over liv og død, og han eier ikke samvittighet. Han er "sykepleieren fra helvete".

Jeg kan se i mørket er en krim der ondskapen ulmer underveis i handlingen. I elleve år har Riktor mishandlet pasienter i fred på sykehjemmet Løkka. Som han selv sier, er han “en ussel observatør til livet”, han står alene og er utenfor alt og alle. Han lever uten vennskap og uten gode forbindelser til andre mennesker. Han driver fritt omkring, uten noe som hindrer ham. Moren hans har fortalt at den står sterkest som står alene, og han fryder seg over ensomhetens frihet og fortreffelighet. Riktor angrer aldri på smerten og torturen han påfører, han eier hverken empati eller samvittighet.

Uten anger
Så hvordan virker et menneske uten empati og samvittighet på samfunnet og miljøet han lever i? Hvor lenge kan han herje fritt uten å oppdages? Etter hvert merker Riktor at kollegaer ser rart på ham, og pasientene skriker av frykt når han nærmer seg. Men Riktor løfter hodet, han eier verden og føler ingen skyld. "For en ulykke at vi blir så gamle," sier han til seg selv, og fortsetter å plage de gamle. Hans forstyrrede sinn får ham til å gjøre ting som etter hvert får alvorlige konsekvenser. Han vet hva han gjør, ofte med en så enkel grunn som at drankeren Arnfinn stjeler en hundrelapp fra ham. Eller når han ser en skiløper gå gjennom isen og forsvinne i dypet uten å varsle. Ingen andre har sett det, bare han. Han er den utvalgte som vet, men ikke varsler. Eller som han selv sier det: "Jeg har ikke behov for å lette på samvittigheten. Jeg eier ikke samvittighet, så det er ingenting å lette på ..."

Ulmende ondskap 
Etter hvert snører rekken av samvittighetsløse handlinger nettet tettere rundt Riktor, og han får fler og fler besøk av etterforskeren Randers.  Hvor var han da drankeren Arnfinn forsvant? Var han på vakt da gamle Nelly Friis døde?
Varsomt trekker Karin Fossum trådene i nettet rundt Riktor og den ulmende ondskapen formelig dirrer under overflaten. Når Fossum skriver virker det så såre enkelt. Et par personer, en møteplass, en enkel gjerning. Mysteriet ligger ikke i hvem som er skyldig, men hvorfor? Forbrytelsen er uunngåelig, en konsekvens av psyken. Sakte, men sikkert tar hun oss med inn i et sinn som er ødelagt, og viser hvordan motiv er koblet til drap. Og det kanskje viktigste grepet: Hvilke forferdelige konsekvenser det får når sånne mennesker er på feil sted til feil tid. Karin Fossum har fått mange priser for sine romaner, og vi tar neppe feil når vi antyder at dette er en krim du bare må få med deg. Rett og slett fordi den gjør noe med deg.