Tettere mellom trærne, han lot hodet og lyskjeglen pendle fra høyre til venstre. Lyste over snar og mose for å trå rett med de ustø beina. Knudrete stammer og stygge stubber ble til surrealistiske vesener. Fingre som strakte seg ut mot ham, ansikter uten konturer.

Var det noe der som levde og pustet? Som ventet på ham?

«Hold opp», mumlet han for seg selv, fikk igjen pusten og tvang beina til å fortsette.

Mosen måtte vike for noe våtere, den ene støvelen surklet, ble sugd fast, og han var nære på å miste den.
En annen lyd. En kvist som knakk? Han sto urørlig mellom to av de forvridde stammene og prøvde å lytte gjennom pulsdunkingen i ørene og dråpenes trommelom mot jakka. Nå satte regnet i gang for alvor, og han svor en lang remse. Tok noen vaklende steg til da bakken plutselig forsvant, og idet han falt, forsto han at han hadde tråkket ned i det som hadde vært en bekk, men som nå bare var et gjørmete far.

Øksa for ut av hånda, traff noe med en metallisk klang og landet med et plask et sted i det blaute. Han lå i søla, famlet i panikk bortover bakken, strakte ut hånda og kom borti noe hardt og kaldt straks før lyset fra hodelykta fant den glinsende grå overflaten av en stor stein. Ikke noe annet.

En svak lyd, en knirking. Han rykket til der han lå på ryggen, slapp pusten skjelvende ut. Han var ferdig, visste ikke engang om han orket å reise seg. Lukket øynene og kjente det kalde regnet mot ansiktet, tenkte at han ville ligge her til det ble lyst. Til denne forbannede natta var over.

En knurring. Han åpnet øynene, kom seg møysommelig opp i knestående.

I det bedragerske mørket mellom de hvite bjørkestammene syntes han å ane en skikkelse som stirret rett på ham.

Til toppen