Jeg frykter og forstår ikke vold

Alle bøkene til engelske Mo Hayder får deg «til å lese med hendene foran øyenene». Hun er thrillenes og spenningens mester, hun skriver fletta av de fleste, og er en sann mester i groteske, sjokkerende drap og gripende historier. Mo Hayder er en av de råeste forfatterne vi i krimklubben har lest! Natalie Normann har intervjuet Hayder for Krimklubben.

Mo Hayder lager kaffe, snakker om stryketøy og prater med mannen gjennom kjøkkenvinduet. Fullstendig normalt, alt sammen. Det er nesten skuffende for meg som har lest bøkene hun har utgitt. Jeg forventet meg en person som så dyster og plaget ut, blek og med fettet hår, ensom i sin egen lille hule og som spiste prozac til frokost og valium til kvelds.
      - Nei, sier hun og ler. – Etter at jeg fikk datteren min er jeg blitt forbløffende normal. Jeg tror jeg får skrevet av meg all galskapen i bøkene mine.
Mo Hayder eksploderte på den engelske bokhimmelen med Fuglemannen(2001), en thriller som fikk moren hennes til å tro hun hadde gjort noe forferdelig galt mot henne da hun var liten. Bøkene hennes preges av høyt tempo, gode beskrivelser og karakterer som skiller seg kraftig ut fra den gjengse brite. Forhåpentligvis. Det er ikke noe vanskelig å forstå hvorfor hun har gått til topps på bestselgerlistene.
       - Har du alltid ønsket å bli forfatter? . 
       - Uff, nei. Jeg ville bli filmregissør, forteller hun. – Jeg studerte film i USA, men det er så mange folk å ta hensyn til når man skal lage film.
Det er tydelig for meg at filmregissøren lever i beste velgående i bøkene hennes. Tempoet raser av gårde, skiftene like kjappe som i en thriller og spenningen holder deg klistret til boksidene til siste slutt.
      - Jeg har ingen formell utdannelse i litteratur, siden jeg sluttet skolen da jeg var femten. Så da jeg satte meg ned for å skrive en bok, da brukte jeg veldig bevisst det jeg hadde lært om film
      Det som opptar meg, er hvor hun finner historier som er så rå som hennes. Alle bøkene handler om drap av den mer groteske sorten.
      - Hvordan finner du ideer til historiene dine?
 Hun må tenke seg om, lenge og vel. – Hvordan vet man det, egentlig? Jeg finner dem vel i ting jeg leser, ting jeg ser. Det er rart med det, det kan være noe jeg har hørt eller sett en gang for hundre år siden. 
      - Hvorfor skriver du så voldelig som du gjør?
      - Jeg tror det henger sammen med at jeg som kvinne frykter vold, alle kvinner gjør jo det, sier hun. - Vi forstår den ikke på samme måte som menn, og derfor frykter vi det. Jeg ville gå inn i det og se hva det var.
 Hun bruker rettsmedisinske fakta med stor dyktighet og detaljrikdom i beskrivelsene sine. Ikke for mye, men akkurat nok til at det blir skremmende realistisk.
      - Du skriver ikke akkurat for den sarte leseren, sier jeg.
      - Jeg tror ikke det er mulig å beskrive drap på en fin måte. Ingen drap er hyggelige. Jeg går i store detaljer, nettopp fordi jeg vil at leseren skal føle hvor jævlig det er egentlig. Det henger vel også sammen med at jeg egentlig ikke hadde tenkt over hva et drap innebærer i virkeligheten før jeg begynte å skrive om det.
      Hun skriver så konkret om uhyggeligheter at jeg ikke er overbevist om at dette er bevisst. Det må være noe mer som ligger til grunn for å skrive som hun gjør.
  - Jo, du har vel rett i det på en måte. Jeg har aldri sett et drap i virkeligheten, men jeg snakket med en rettsmedisiner og han viste meg bilder av en obduksjon. Jeg ble så overrasket, jeg hadde aldri sett sånne bilder før og jeg ble så sjokkert over hvor skremmende og grusomt det var. Jeg ante ikke at det var så fælt. Jeg vokste opp med det vi kaller for Cosy Crime, Agatha Christie og sånn, hvor presten lå drept i biblioteket og det kanskje var en liten bloddråpe for syns skyld..
Hun ler litt.
     - Der var det aldri noen beskrivelse av alt gørret som følger med i et drap. Da jeg gikk hjem etter intervjuet var jeg så lamslått. Hjertet mitt banket. Spenningen i en kriminalroman kommer jo av at noen blir drept eller at noe grusomt skjer, det er derfor leserne blar videre. Og jeg tenkte hvor feil det var at leserne motiveres til å lese om løsningen av et drap de aldri får beskrevet i boken. Det ble på en måte mottoet mitt og jeg har vel egentlig gitt det inn med teskjeer nå, sier hun og ler.

Til toppen

Han kjente en lukt også. Gammel og udefinerbar, men velkjent. Han ventet et øyeblikk og prøvde å plassere den, så gikk det opp for ham at den kom fra benken han lente seg mot. Han løftet fingrene. Gned dem mot hverandre. De var dekket av et eller annet. Han la dem mot nesen og snuste. Lukten fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Dette var fett. Dyrefett.
 Han husket benken fra i går. En slitt, vaklevoren benk med en vertikal klinge, omtrent én meter og tjue høy, festet på et universalledd. En benk garvere hadde brukt til å mykne dyrehud på. De satt på benken og dro huden over klingen. Huden kunne komme fra et stort dyr, som en hjort eller en elg. Eller noe så lite som en hund.
 Lyden stanset.
 Han snudde seg, streifet batongen med fingrene og stirret inn i mørket. La oss gå ut, hadde han lyst til å si. La oss gå ut hvor det er litt mer lys, og hvor bilen min står og jeg vet at det er dekning på denne faens radioen. Men i stedet snakket han lavt og rolig. «Jeg synes vi bør snakke sammen,» mumlet han. «Jeg foreslår at vi slår på lyset og tar oss en prat.»
 Stillhet. Noen flaggermus sveipet over takbjelkene, og de lavfrekvente lydene de utstøtte, bombarderte ham fra alle kanter.
 «Er du der?»
 Han tenkte på den gale kunden som hadde stått i det uendelige og fiklet med krystallprismene på lysekronen. Husket det sløve, nedslåtte uttrykket i øynene hennes. Han tenkte på pistolen som lå i hanskerommet.
 «Jeg sa, er du der?»
 Det lød et klikk bak ham og et høyt drønn. Han virvlet rundt idet de enorme dobbeltdørene gled igjen og stengte natten ute. Han sto alene der i mørket med hamrende hjerte, med det svake, blå lyset fra PC-en som eneste lyskilde.
 Han dro ut tåregassen. Holdt boksen foran seg med strak arm. Enda bra at pistolen lå i hanskerommet, for det kunne like gjerne ha vært den. «Ikke kødd med meg,» sa han. «Jeg mener det. Ikke kødd med meg.»
 Mørket presset hardt mot øynene hans mens han beveget gassen i en bue, klar til å trykke på utløserknappen hvis noen kom styrtende mot ham. Huden over hele kroppen hans prikket, og han anstrengte seg for å fange opp selv den minste lyd, den minste forflytning av luft.
 «Nå kommer jeg,» sa han. «Jeg går mot døra.»
 Han tok noen få korte skritt, så stanset han. Foten hans hadde støtt mot en gjenstand i knehøyde. Da han trakk benet tilbake, ble han oppmerksom på at det sto noe en meter eller to til venstre for ham. Noe blekt og spøkelsesaktig på høyde med ham selv iakttok ham. Han snudde seg ikke mot det. Han stirret fortsatt rett fremfor seg, mens alle hårene i ansiktet og i nakken strittet, og prøvde å granske skikkelsen i øyekroken.
 Et blekt, ovalt ansikt stirret ufravendt på ham fra mørket. Omtrent en meter unna. Høy. Høy og stor.
 «Jeg kan skade deg,» mumlet han. «Jeg er trent for kamp, og det er ikke du. Jeg kan gjøre det veldig ubehagelig for deg. Så gå vekk fra meg.»
 Ansiktet rørte seg ikke. Fortsatte bare å stirre på ham.
 «Gå vekk, sa jeg.»
 Fortsatt ingen bevegelse. Med bankende hjerte gikk Caffery gjennom neste trekk i hodet, tenkte på reaksjonstider og virkningen av gassen – ikke bare med tanke på skikkelsen som stirret på ham, men på hans eget åndedrettssystem.
 En, to, tre, telte han inni seg. En, to, tre – nå.
 «Gå bakover!» Han holdt venstre hånd mot ansiktet og den høyre hånden utstrakt foran seg. Først av alt: Beskytt dine egne øyne. «Jeg sa, gå bakover, din tulling. Gå bakover, for faen.»
 Tre sekunder med spray, så slapp han knappen og lot hånden falle. Han tok et klønete skritt bakover og veltet noe, så la han den andre armen over ansiktet og myste gjennom skyen av kjemikalier. Skikkelsen hadde ikke rørt seg. Han løftet hånden så vidt og kjente at han fikk tårer i øynene av gassen. Hjertet trommet lavt og dypt i brystet hans. Det var der fortsatt. Et ubevegelig, glatt ansikt, som gassen drev langsomt nedover og samlet seg til dråper på haken som dryppet ned i mørket. Øynene åpne og glassaktige, ingen hoste eller brekninger som han hadde forventet.
 «Faen.» Han bøyde hodet. Spyttet på gulvet. «Faen.»

Til toppen