Norges første universitet ble stiftet i Christiania, senere Oslo, i 1811, bare ett år etter Humboldt-universitetet i Berlin - og tuftet på de samme europeiske ideene om forskningsbasert undervisning. Det Kongelige Frederiks Universitet ble offisielt åpnet i 1813, med fire fakulteter, det teologiske, juridiske, medisinske og filosofiske, hvorav det medisinske sto for naturvitenskapelig forskning, undervisning og formidling. Den første institusjonen her, Anatomisk institutt, ble etablert i 1815 og er altså Norges første universitetsinstitutt.
I denne boken, skrevet av tre tidligere professorer i medisin, fortelles instituttets historie på godt og vondt, ikke minst den lange striden om et hensiktsmessig husvære, som etter vel 150 år resulterte i ferdigstillelsen av Domus Medica.
Et flertall av kjente personer fra norsk medisinhistorie har vært knyttet til instituttet, så som professor Kristian Emil Schreiner, med den Schreinerske skjelettsamlingen, og professor Johan Torgersen, som ved en tilfeldighet gjenoppdaget Strindberg-manuskriptet som var havnet i instituttets gjemmer. Boken beskriver forskernes virke og knytter omtalen til fremveksten av moderne biovitenskap ute i verden.
Siste del av boken, om utviklingen etter tusenårsskiftet, anlegger et kritisk perspektiv og har relevans langt ut over dette ene instituttets grenser. Her dokumenterer forfatterne endringer, særlig sviktende finansiell og ressursmessig støtte til grunnforskning og spør: «Hva vil vi egentlig med våre universiteter?»