SVEAVÄGEN 13. AUGUST 22.49
«Salud, comandante.»
Henning løftet kartongen med Gato Negro og skålte med metallplata i brolegningen. En eneste vissen rose lå på stedet der Olof Palme hadde blitt myrdet seksten år tidligere. Henning bøyde seg ned og lot fingeren gli over bokstavene i relieff.

«Faen,» sa han. «Det går nedover, Olof. Stadig nedover.»
Hodepinen ble bare verre og verre, og det var ikke på grunn av vinen. Folk som passerte på Sveavägen gikk med blikket i asfalten, noen presset håndflatene mot tinningene.

Tidligere på kvelden hadde det bare kjentes som om det brygget opp til tordenvær, men den elektriske spenningen i lufta hadde gradvis, umerkelig, økt i styrke og nå var den blitt uutholdelig. Ikke en sky på kveldshimmelen, ikke noen fjern buldring, ikke noe håp om en utladning. Det var ikke mulig å ta på det formløse spenningsfeltet, men det var absolutt merkbart.

Det virket som et omvendt strømbrudd; fra omtrent klokka ni på kvelden hadde det ikke vært mulig å
slukke lamper, ingen elektriske apparater lot seg slå av. Forsøkte man å trekke ut støpselet, begynte det å sprake
faretruende, og det oppsto en lysbue mellom pluggen og kontakten som hindret at kretsen ble brutt.

Og spenningen i feltet økte fortsatt.

For Henning føltes det som om et elektrisk gjerde hadde blitt surret rundt hodet hans og sendte pulserende støt av smerte inn i hjernen. Rene torturen.

En ambulanse suste forbi med sirenene på, enten fordi det var utrykning, eller fordi det rett og slett ikke var mulig å slå dem av. Et par parkerte biler sto og gikk på tomgang.

Salud, comandante.
Henning løftet vinkartongen opp i ansiktshøyde, la hodet bakover og åpnet krana. Den røde strålen traff haken og rant videre nedover halsen før han klarte å justere den så den traff munnen. Han lukket øynene og drakk et par store slurker mens vinsølet rant nedover brystet hans, blandet seg med svetten og fortsatte videre.

Og på toppen av det hele, den kvelende varmen.

Værkartene hadde vist store smilende soler over hele landet i et par uker nå. Hus og gatestein oste av dagens soloppvarming, og selv om klokka nærmet seg elleve, var det nesten tretti grader i lufta.

Henning nikket farvel til statsministeren og gikk den samme veien som morderen hadde gått, mot Tunnelgatan. Håndtaket på vinkartongen hadde røket da han lirket den ut av et halvåpent bilvindu, så han måtte bære den under armen. Hodet føltes større enn vanlig, oppblåst, og han strøk fingrene over pannen.
Hodet hadde nok samme størrelse utvendig, men fi ngrene var derimot hovne av varmen og vinen.

Helvetes vær. Det er ikke naturlig.

Han støttet seg til gelendret mens han gikk langsomt oppover trappene. Hvert ustødige skritt sendte et ekko av smerte gjennom hodet hans. Vinduene på begge sider av veien var åpne og opplyst, fra noen av dem strømmet det ut musikk. Henning ville ha mørke; mørke og stillhet. Han ville drikke vin til han fant roen og sluknet.

Ved toppen av trappene måtte han stoppe og hvile noen sekunder. Dette ble bare verre, og det var ikke mulig å si om det var han som ble dårligere, eller om spenningsfeltet økte i styrke. Nå pulserte det ikke lenger. Nå var det en konstant brennende smerte som klemte rundt hjernen.

Nei. Det var ikke bare han.

Like ved siden av sto en bil parkert skrått inn mot fortauet.

Motoren gikk på tomgang, døra på førersiden sto åpen og stereoen spilte «Living Doll» på full styrke. Ved siden av bilen satt føreren på huk midt i gata og presset hendene mot hodet.

Henning knep igjen øynene, åpnet dem igjen. Var det bare noe han innbilte seg, eller hadde lyset fra leilighetene økt i styrke?

Noe ... kommer ... til ... å skje.

Til toppen