«Hva står på, Marianne?»
«Stella. Vi finner henne ikke. Ikke på rommet hennes, ikke andre steder i huset.»
Uten et ord vendte Peter seg om, og strenet bortover gangen med kurs for datterens rom. Marianne fulgte etter. Bak henne tok Raquel et par nølende skritt, men ombestemte seg og ble stående.
Stellas rom var like tomt.
«Okay,» sa Peter behersket. «La oss lete igjennom hele kåken og uteområdene. Jeg foreslår at du sjekker hos Johan og Vera.»
Johan Walther var Peters to år yngre bror, som disponerte et litt mindre hus på den fire mål store tomta. På vei ut fra Stellas rom bråstoppet Peter ved synet av skikkelsen som lå på sofaen i allrommet. Marcus Nilsen, Mariannes bror. Han lå på ryggen, med åpen munn og én arm hengende slapt ned mot gulvet. Svogeren så død ut. Blodflekkene på den hvite skjorta hans, samt en flue som beveget seg fra munnviken og bortover langs den slappe underleppa, forsterket det makabre inntrykket.
Peter Walther glodde. I neste øyeblikk løftet svogeren den hengende armen og feide insektet på flukt. Så åpnet han øynene og så seg forvirret omkring, før blikket stanset på Peter.
«Peter …» mumlet han sløvt.
Peter sa ingenting, stirret bare på blodflekkene.
«Fy faen,» stønnet Nilsen og kom seg møysommelig opp i sittende stilling. «Det ble en fuktig fest, du.»
«Har du skadet deg?» sa Peter tynt og pekte. Nilsen så uforstående på ham, før han sjekket sitt eget skjortebryst. Synet fikk ham til å rette nakken med et rykk.
«Hva faen …?» sa han og ville reise seg.
Peter dyttet ham brutalt tilbake i sofaen og skottet bort på Marianne.
«Ring politiet,» sa han.
Til toppen