| Forfatter: | C.J. Tudor |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2019 |
| Antall sider: | 384 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Taking of Annie Thorne |
| Oversatt av: | Dimmen, Guro |
| ISBN/EAN: | 9788202549237 |
| Kategori: | Tradisjonell krim og Psykologisk krim |
Da Joe Thorne var femten, forsvant lillesøsteren hans Annie, gullungen i familien. Joe trodde det var det verste som kunne skje. Men så kom hun tilbake.
Og alt ble mye verre.
Joe var sjeleglad da han kom seg vekk fra Arnhill. Fra kameratgjengen. Fra det som alle trodde var et selvmord.
Flere tiår senere oppsøker han hjembyen. Han vil ikke tilbake, men drar for å løse den gamle forsvinningen til lillesøsteren sin. Han har fått en anonym mail: Jeg vet hva som skjedde med søsteren din. Nå skjer det igjen.
Gamle sår rives opp
Oppveksten til Joe var preget av gjengen på fem ungdommer. Flinkest, sluest og verst av dem alle var Stephen Hurst. Å reise tilbake til hjembyen Arnhill innebærer et gjensyn med kameratene og det de aldri skulle gjort. Og nå skjer det samme igjen…
Å vende hjem innebærer å rive opp gamle sår og konfrontere gamle fiender. Og akkurat som oss mennesker bærer gruvebyen Arnhill på mørke hemmeligheter. Jo dypere du graver, desto mørkere blir de.
Uhyggelig opplevelse
Joe har spillegjeld oppover ørene, harde kreditorer truer ham på livet, og han slukker frykten med en bourbon eller tre. Når en kvinnelig lærer på skolen i Arnhill blir funnet død sammen med sønnen sin, jukser Joe seg til den ledige jobben etter henne. I tillegg leier han det forfalne huset etter den døde læreren. Det blir en ubehagelig og svært så uhyggelig opplevelse. Den reisen Joe har lagt ut på er ikke for skjøre sjeler, vi som lesere blir en del av en uimotståelig atmosfære av skrekk og gru.
Turen ned i gruven
Og det mest intense av alt er gjensynet med en nedlagt kullgruve, der alt gikk galt og livet til Joe forandret seg fullstendig. Og leserne er herved advart: Turen ned i gruven, en gang gjemmestedet for denne gjengen, bør leses med lyset på. Og Joe vet hvem som sto bak elendigheten. Løser han gåten om sin søster, løser han også pengeproblemene sine, for svaret kan brukes til å presse gjerningsmannen for penger. Forhåpentligvis. Å være med på avsløringen av sannheten om Arnhill, Annie og Joe selv er som å lese med et barberblad mot nakken. Du grøsser og gruer uten helt å vite hvorfor, og sannheten er mørkere enn i din villeste fantasi.
Er med inn i historien
C.J. Tudor er en virkelig en ekstraordinær forteller. Hun har den gylne evnen til å ta leserne med inn i historien. Joe er en troverdig person, dialogene er lunefulle og krydret med humor, og som vanlig ligger djevelen i de små detaljene. Det er bare å bøye seg for den måten hun klarer å få oss til å leve i og oppleve hele dette mysteriet til Joe. Dette er så usedvanlig velgjort – nakkehårene dine vil garantert reise seg!
Forsidehenvisning:
Jo dypere du graver – jo mørkere blir hemmelighetene…
Himmelen er mørkere enn en grop i helvete, ikke en eneste stjerne klarer å trenge igjennom dette mørket. Jeg har glemt hvor mørkt det er på landet. Jeg har bodd for lenge i byen. Det blir aldri ordentlig mørkt i byen, det blir heller aldri så stille. Det eneste jeg kan høre nå, er min egen pust og knitringen i sigarettfilteret.
Nok en gang lurer jeg på hvorfor jeg har kommet tilbake, egentlig. Arnhill ligger riktignok avsides til, som en halvglemt prikk på kartet. Men utlandet ville ha vært tryggere. Å ha lagt tusenvis av kilometer mellom meg og gjelda mi og folk som ikke tar lett på at man taper. Når man ikke lenger er i stand til å betale for seg.
Jeg kunne ha byttet navn, kanskje fått meg en jobb som bartender på et uanselig sted nede på stranda. Nippet til margaritaer i solnedgang. Men jeg valgte altså dette stedet.
Eller kanskje dette stedet valgte meg.
Jeg tror egentlig ikke på skjebnen. Men jeg tror at enkelte ting ligger pakket ned i genene våre. Vi er programmerte til å handle og reagere på en bestemt måte, og det er dette som former livet vårt. Vi klarer ikke å endre på det, i like liten grad som vi klarer å endre øyenfarge eller vår tilbøyelighet til å få fregner i solen.
Eller kanskje det er rent oppspinn og bare en unnskyldning for å slippe å ta ansvar for egne handlinger. Faktum er at jeg alltid trodde at jeg en dag kom til å dra tilbake.
E-posten gjorde det bare hakket enklere.
Den hadde landet i innboksen min for to måneder siden.
At den ikke havnet i papirkurven, er i grunnen litt overraskende.
Sender: ME1992@hotmail.com
Emne: Annie
Jeg holdt på å slette den umiddelbart. Avsenderen var fullstendig ukjent for meg. Det var sikkert et troll av noe slag, en eller annen smakløs spøk. Noen emner burde man bare la ligge. Å åpne dem kan ikke føre noe godt med seg.
Det eneste fornuftige alternativet var å slette hele e-posten, tømme papirkurven og glemme at jeg hadde sett den.
Så snart jeg hadde fullført tanken, åpnet jeg e-posten:
Jeg vet hva som skjedde med søsteren din. Det skjer igjen.
