Jack rykket til og senket avisen. Den noen millimeter for lange luggen falt ned i ansiktet, og han kastet irritert på hodet. Hvorfor kunne hun ikke bare la ham være i fred? Bare tørke av kjøkkenbenken. Være slank og vakker og bekreftende. Han hadde jobbet hele uken. Kjente hun ham rett, ville han stenge seg inne på tårnrommet og fortsette å arbeide. For hennes og
Juliennes skyld. For at de skulle ha det bra. For at det var deres mål. Ikke hans. Men tvert imot deres.
«Hva ville det hjelpe å snakke om det? Du kan vel ingenting om forretninger lenger? Sånt er ferskvare. Man kan ikke hvile på sine laurbær.»
Faye fingret på gifteringen. Vred den rundt, rundt.
Om hun ikke hadde sagt noe, kunne de hatt den formiddagen hun hadde drømt om. Men alt det hadde hun kastet bort for et dumt spørsmål. Når hun visste bedre.
«Vet du i det hele tatt hva Sveriges næringsminister heter?» sa han.
«Mikael Damberg,» svarte hun instinktivt. Instinktivt og korrekt.
Da hun så Jacks blikk, angret hun. Hvorfor kunne hun ikke bare holde kjeft?
«Okei. En ny lov trer snart i kraft. Vet du hvilken?»
Hun visste. Men hun ristet langsomt på hodet.
«Nei, det vet du så klart ikke,» sa Jack. «Den handler om at vi som selskap nå må sende påminnelse til kundene våre én måned før abonnementet deres går ut. Før bare tikket og gikk det. Begriper du hva det betyr?»
Klart hun visste. Hun kunne ha gitt ham de nøyaktige tallene for hva det betydde for Compare. Men hun elsket ham. Hun satt der på kjøkkenet sitt til en million kroner med mannen sin som var en gutt i en manns kropp, en mann som bare hun kjente, og som hun elsket over alt annet. I stedet for å si at Leasando AS, et mindre energiselskap som ble eid av Compare, ville tape omtrent tjue prosent av kundene med abonnementer som tidligere bare hadde fortsatt å løpe. Rundt regnet ville omsetningen minke med fem hundre millioner i året. Utbyttet med to hundre millioner.
Hun ristet bare på hodet.
Fingret med gifteringen.
«Du vet ikke,» sa Jack til slutt. «Kan du la meg lese nå?»
Han løftet avisen. Vendte tilbake til sin verden bestående av tall, aksjekurser, nyemisjoner og selskapsoppkjøp som hun hadde viet tre år på Handelshøgskolen før hun hoppet av. For Jacks skyld. For firmaets skyld. For familiens skyld.
Hun skylte kjøkkenkluten under kranen, plukket opp de våte flakene og brødsmulene som hadde samlet seg i kummen, og kastet dem i søppelposen. Bak ryggen hørte hun raslingen fra Jacks avis. Hun lukket stille skapdøra for ikke å forstyrre ham.
Til toppen