| Forfatter: | Lisa Gardner |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2016 |
| Antall sider: | 448 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Fear Nothing |
| Oversatt av: | Vikaune, Linda Marie |
| ISBN/EAN: | 9788202528362 |
| Kategori: | Hardkokt krim |
Fra en familie av seriemordere
Jeg heter Adeline Glen og er lege. På grunn av en arvelig genfeil kan jeg ikke føle smerte. Jeg har aldri følt smerte, og jeg kommer heller aldri til å gjøre det.
Det siste etterforsker D.D Warren husker er at hun var på åstedet helt alene etter at det var blitt mørkt. Så hørte hun en gulvplanke knirke, etterfulgt av en lav, summende nynning. Var det noen som sang? Senere har hun blitt fortalt at hun klarte å avfyre våpenet sitt tre ganger. Men nå er alt hun vet at hun er alvorlig skadet, ute av stand til å løfte eller røre sin venstre arm, og helt ute av stand til å jobbe.
Første gang søsteren min Shana Day drepte noen, var hun fjorten år. Hun er en notorisk morder og har vært innesperret i over tretti år. Nå har hun drept flere mennesker mens hun har vært fengslet enn hun gjorde som fri kvinne.
Seks uker senere blir nok en kvinne funnet drept i sin egen seng. Det er de samme sporene i rommet som på det første åstedet: en flaske sjampanje og en rød rose. Den eneste personen som kan ha sett morderen er D.D Warren – som fremdeles ikke kan løfte sitt eget barn, lade våpenet sitt, eller huske en eneste liten detalj fra natten som kan ha kostet henne alt.
Faren vår var Harry Day, en beryktet seriemorder som begravde unge kvinner under gulvet i huset vårt. Nå har han vært død i førti år. Men rose-morderen vet ting om faren min som han ikke skulle ha visst. Søsteren min sier at hun kan hjelpe å ta ham. Men selv om jeg ikke kan føle fysisk smerte så betyr ikke det at ikke familien min kan såre meg.
På tross av at D.D Warren ikke kan jobbe, er hun likevel med på jakten. For rose-morderen jakter ikke bare på enslige kvinner; han har sett seg ut D.D. Og D.D forstår at det kun er èn måte å fange morderen på.
Vær fryktløs!
Klokken var nesten ti om kvelden. Hun burde dra hjem. Kysse mannen sin. Titte inn til den tre år gamle sønnen sin, som allerede lå og sov på denne tiden av døgnet. Sørge for å få seg en god natts søvn selv, i stedet for å gå inn på et mørklagt åsted med sønnens yndlingssang på hjernen.
Men hun klarte det ikke. Et eller annet instinkt – innsikt? – hadde drevet henne tilbake til dette altfor stille huset. Mesteparten av dagen hadde hun og kollegene hennes stått her og diskutert det de så. Nå sto hun der med lyset slått av, midt i det blodduftende rommet, og ventet på å kjenne etter hva hun følte.
Rockabye, baby ...
Christine Ryan hadde allerede vært død før morderen gjorde sitt første snitt. Det var tydelig, siden det ikke fantes spor av lidelse i det bleke ansiktet. Offeret hadde dødd relativt raskt. Og så, sannsynligvis mens hjertet hennes slo sine siste par slag, hadde morderen laget sitt første vertikale snitt over den høyre flanken.
Hvilket betydde at mordet ikke hadde dreid seg om offerets smerte, men om ...
Presentasjon? Iscenesettelse? Ritualet i seg selv? En morder med en hang til hud. Kanskje han startet med små dyr eller familiens kjæledyr som barn, og så, da fantasien nektet å gi seg ...
Patologen ville lete etter tegn på nøling, i den grad det var mulig å finne takkete kanter i en så stor mengde tynne, snodde hudstrimler, i tillegg til å ta prøver for å avgjøre om offeret ble utsatt for seksuelt overgrep.
Men nok en gang kjente D.D. en gnagende følelse av ubehag. Disse elementene var noe en drapsetterforsker kunne se. Og innerst inne hadde D.D. allerede en mistanke om at det var et feilspor. At det faktisk var nettopp det morderen ville at de skulle fokusere på.
Hvorfor arrangere ting på akkurat denne måten, om ikke for å manipulere ditt publikum til å se nøyaktig det du ville de skulle se?
Så slo det henne. Tanken hun hadde hatt i bakhodet. Det første og viktigste spørsmålet å finne svar på, og grunnen til at hun nå sto her i mørket og bevisst hadde hemmet evnen til å se rommet klart: Hvorfor hadde morderen arrangert åstedet slik?
En lyd. I det fjerne. Ytterdøren der nede, som gled varsomt opp? Et knirk i treverk idet en tung fot fant det første trappetrinnet? Et sukk fra et gulvbord like nede i gangen?
En lyd. En gang fjern, nå nærmere, og så raskt at kriminalbetjent D.D. Warren innså noe hun burde ha skjønt for et kvarter siden. Jacks yndlingssang, barnerimet hun hadde nynnet for seg selv ... Den melodien kom ikke bare innenfra hodet hennes.
Noen andre sang den også. Lavt. Utenfor soverommet. Fra et annet sted i den døde kvinnens leilighet.
Rockabye, baby, on the treetop ...
