Han trodde først at det var en annen jogger. Men så skjønte han at det ikke kunne være tilfelle – rytmen var altfor rask. Dette var noen som løp i full fart. Den fuktige luften gjorde det vanskelig å spore retningen. Han speidet til venstre og til høyre langs strandlinjen, men lyset fra lyktene var for svakt til at han kunne se noen. Han var akkurat i ferd med å snu seg mot gangveien som førte bort fra stranden, da en skikkelse kom løpende derfra og braste inn i ham.
Han hørte et gisp – stemmen til en liten jente. Hun gikk øyeblikkelig i kampmodus, dyttet ham panisk bort og skulle til å springe tilbake.
«Hallo,» sa Dryden. «Er alt i orden?»
Hun stanset og snudde seg mot ham. Selv i det svake lyset kunne Dryden se at hun var livredd. Hun iakttok ham vaktsomt og sto på nippet til å spurte videre, selv om hun virket for andpusten til å komme særlig langt. Hun hadde på seg dongeribukse og T-skjorte, men ingen sko eller strømper. Håret hennes – mørkebrunt og skulderlangt – var rent, men ukjemmet. Jenta kunne ikke være mer enn tolv år gammel. Blikket ble skjerpet, og Dryden kunne ane at tankene hennes gikk på høygir.
Med ett skiftet hun holdning. Hun var fortsatt redd, men ikke for ham. I stedet vendte hun blikket mot gangveien bak seg og gransket det mørke landskapet. Dryden så i samme retning, men uten å få øye på noe spesielt. Den plankebelagte gangveien førte bort til havneveien. Foran lå toppen av sanddynene innhyllet i mørket. Alt virket stille og rolig.
«Bor du i nærheten?» spurte hun.
«Hvem er det som er etter deg?»
Hun snudde seg og kom mot ham.
«Jeg trenger et sted jeg kan gjemme meg,» sa hun. «Jeg skal fortelle deg alt sammen, men vær så snill og få meg vekk herfra først.»
«Jeg kan følge deg til politistasjonen, men jeg kan ikke –»
«Ikke politiet,» sa hun så brått at Dryden fikk mest lyst til å løpe videre. Å bli viklet inn i problemene hennes ville ikke akkurat gjøre natten lettere.
Da hun så at han begynte å trekke seg, gikk hun raskt frem og grep ham i hånden. Øynene ble bedende. «Jeg er ikke på flukt fra politiet. Det er ikke noe sånt.»
Hun speidet rundt seg igjen, i samme øyeblikk som han ble var en bevegelse i ytterkanten av synsfeltet. Han fulgte blikket hennes, og en stund skjønte han ikke hva det var han så. Han kunne plutselig skjelne sanddynene, som bare noen øyeblikk tidligere hadde vært usynlige i mørket. De var innrammet av et svakt, blafrende lys. Jenta pustet skjelvende.
«Ja eller nei,» sa hun. «Jeg kan ikke vente lenger.»
Dryden kjente lyden av ekte redsel i et menneskes stemme. Jenta var ikke redd for å bli hektet for en mindre forseelse, hun var redd for sitt liv.
Til toppen