Eksklusivt intervju med Liza Marklund!

Tortur og netthets

Syl, teip og hammer. Bak de dyre husveggene i Stockholms beste strøk blir Ingemar Lerberg torturert. Grovt og grundig. En anonym skygge ringer politiet.

For å finne ut hva som har skjedd, må Annika Bengzon ned i mørket og finne ut hva som egentlig skjer bak de elegante fasadene de fleste av oss gjemmer seg bak.
Liza Marklund forteller at fasadene er overalt.
- Fasadefall handler om det, hva mennesker er villige til å gjøre for å beholde sin posisjon i samfunnet, og hva som driver en kvinne til å velge å forlate sine barn. Vi er så voldsomt opptatt av å finne Det Gode Livet at vi glemmer å leve det!
For meg er det ubegripelig å forstå hva som er så viktig for noen mennesker: å ha de rette møblene, de rette klærne, rett jobb og omgangskrets. Jeg forstår det ikke.

Annika både graver i Lerberks mørke hemmeligeher og har utfordringer på hjemmebane. Så blir hennes sjefredaktør Schumann anklaget for kildejuks på nettet og utsettes for ren hets. Det er mye å takle?
- Annika Bengtzon er et menneske med feil og mangler som alle vi andre. Hun prøver så godt hun kan, men lykkes ikke alltid. I Fasadefall handler det om familier, medier og sosial aksept i vår tid.

Unge Nina Hoffmann blir satt på saken, hun blir viktigere og viktigere i den store historien om Annika?
- Ja, Nina Hoffmann er politi og tilfører et annet perspektiv enn Anna, hun arbeider med den samme saken fra en helt annen side. Begge to trengs for å løse saken.

Eksmannen til Annika, Thomas, får en ny rolle, som armløs, bitter og ond netthetser. Hvordan var det å skrive om ham?
- Thomas var den aller mest spennende å skrive om! Han er helt utrolig misfornøyd, han ser bare handicapet sitt og hvor urettferdig han er blitt behandlet, mens alle rundt ham ser en vakker, vellykket og viktig mann.

Nina og Annika graver i mørket fra hver sin side. Etter hvert som fasadene faller sammen, finner de lange linjer til mafia og global økonomisk kriminalitet. Hvor viktig er research for å skrive en god krimbok?
- Veldig viktig! Jeg besøker nesten alle de plassene jeg skriver om, ikke nødvendigvis for å skildre dem akkurat som de ser ut, men mest for å slippe å finne på hele verden inne i mitt eget hode. Hvis jeg skriver om en skog så går jeg i skogen, ser hvordan lyset faller gjennom grenene, hører på vinden, lukter på jorda. Jeg intervjuer mennesker som jobber med ting jeg vet for lite om, for å skjønne deres vokabular, deres arbeidsmetoder og innstillinger. Denne gangen besøkte jeg Rikskriminalpolisen i Stockholm, jeg besøkte stedene Orminge og Solsidan, jeg intervjuet en eks-justisminister og sjefene for Skandinavias største akuttsykehus. Og så lærte jeg om torturmetoder av Amnesty.

Man kan lese en ganske skarp kritikk av det moderne mediesamfunnet i boken, med kontinuerlig oppdaterte nettaviser, blogger, hets og sosiale medier som sentralt. Er det forfatteren eller journalisten i deg som vil skrive om dette?
- Mest den engasjerte mediekonsumenten, faktisk. Dagens medier befinner seg i en utrolig spennende brytningstid. Jeg kan ikke si om tingene er på vei mot det ”bedre” eller ”verre”, jeg vet bare at alt er i forandring nå. Og jeg er veldig takknemlig for å få være med på det.

Dette er den neste siste boken om Annika Bengtzon, kan du si noe om hva skjer i neste bok?
- Hahaha, å nei du, du får følge med og se!

Hva skal du gjøre når du er ferdig, skrive flere bøker sammen med James Patterson?
- Vår Postcard Killers var en kjempesuksess. Ikke bare er det min mestselgende bok det er faktisk Pattersons mest solgte bok også, og det sier jo ikke så lite. Så hvem vet?

Guttorm Andreassen har intervjuet Liza Marklund for Krimklubben.

Til toppen

– Jeg skal gi deg en mulighet til å svare nå, sa han med myk stemme. – Hvis du skriker eller gjør noe dumt, kommer det til å gjøre vondt.
Klienten svarte ikke. Øynene var lukket, og pusten gjennom nesen var raspende og anstrengt. Han trakk sølvteipen noen centimeter av, slik at munnviken ble synlig. – Er du klar? spurte han. – Ubehagelighetene kan være over nå.
Han løsnet teipen ytterligere et lite stykke. Individet trakk luft inn gjennom munnen, og det kom en gurglende lyd fra halsen. Så hostet offeret og en skvett spytt piplet ut fra munnviken.
Han bøyde seg frem mot klientens øre og hvisket silkemykt: – Hvor er hun?
Klienten pustet støtvis, fortsatt med lukkede øyne. Men spørsmålet var nådd frem, for øyeeplenes bevegelser under de tynne øyelokkene økte i intensitet, og kroppen spente seg. Mannen bøyde seg enda nærmere.
– Hva sa du? hvisket han. – Jeg hørte ikke …
Klienten tok sats for å snakke, strupehodet vibrerte. Lyden som kom, var mer som gisp enn ord.
 – Jeg … vet … ikke …
Mannen sukket og så at speilbildet på den andre siden av senga gjorde det samme.
 – Det var dumt, sa han og klebet sølvteipen tilbake på plass. Undersiden var blitt fuktig av spyttet og festet ikke like godt lenger. Neste gang fikk de tillate seg å bytte den ut med en ny remse. – Da får vi sjekke hvordan det ser ut under skjorten, sa han og kneppet opp knappene igjen. To tårer piplet frem under klientens lukkede øyelokk.
– Forsøk ikke å gråte, sa speilbildet. -Nesegangene hovner opp, og da blir det vanskelig å puste.
Han kunne se at klienten kjempet for å gjøre som de sa, ville virkelig gjøre dem til lags. Det var et godt tegn. Han kjente forsiktig på ribbeina, og klienten stønnet ved berøringen. Blåfargen hadde spredt seg ned langs buken og mot navlen, og han kjente bruddflatene klart og tydelig under huden.

Til toppen