Så hørte de en lyd.
De stoppet, begge to, og Amanda kikket opp på ham.
«Hva var det?»
Felix’ hode stakk fremdeles opp i andre etasje. Han snudde seg mot den åpne døren bak seg. Mr. Cann lå slik de hadde etterlatt ham.
Ubevegelig.
«Jeg vet ikke», sa han. «Jeg skal sjekke.»
Felix hadde vært vitne til tjuesju dødsfall, og gassen hadde aldri ikke fungert. Den var alltid dødelig i den konsentrasjonen de brukte, så lenge lekkasjen var minimal – og Charles Cann hadde presset masken hardt mot ansiktet og tatt minst to dype, gispende inhaleringer av den.
Han gikk likevel tilbake til rommet og sjekket pulsen ved å kjenne på mannens hals.
Han var fremdeles død.
BANG!
Amanda og Felix rykket til, begge to, og snudde seg mot døren på den andre siden av trappeavsatsen.
«Det er noen der», hvisket Amanda.
Felix satte fra seg stresskofferten og krysset avsatsen med tre store skritt. Han ble stående der et langt øyeblikk, såtrakk han pusten dypt og skjøv døren opp.
Inne på dette soverommet hadde en gammel mann lent seg ut av sengen, som sto ved vinduet, og prøvde å nå spaserstokken som åpenbart hadde falt i gulvet. Han reiste seg opp på albuen, stirret sint på Felix og mumlet:
«Det tok sin tid!»
Felix stivnet.
Han tok inn det magre, grå ansiktet, den skjøre kroppen, nattbordet som var proppfullt av piller …
Så rygget han ut av rommet og trakk døren raskt igjen bak seg.
Amanda sto ved skulderen hans nå. «Hva er det?» sa hun, men Felix klarte ikke å snakke. Alle ordene han noensinne hadde kunnet, lot til å snurre rundt i skallen hans som bingoballer. Til slutt fant han dem han trengte og presset dem langsomt ut mellom de numne leppene.

«Vi har drept feil mann.»

Til toppen