Eugen Kallmann kunne avsløre folks innerste hemmeligheter ved å se tvers igjennom dem. Var det derfor han led en mystisk død?
| Forfatter: | Håkan Nesser |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 527 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Eugen Kallmanns ögon |
| Oversatt av: | Bjørnson, Elisabeth |
| ISBN/EAN: | 9788205508439 |
| Kategori: | Tradisjonell krim og Nordisk krim |
Eugen Kallmann. En ensom ulv, likevel en populær ungdomsskolelærer. Før sommerferien ble han funnet død nedenfor en bratt trapp. Politiet konkluderte litt for raskt med at det ikke hadde skjedd noe kriminelt. Ludmilla, rådgiver på skolen, tipser en gammel kjæreste om å søke på den ledige stillingen etter Kallmanns dødsfall. Kjæresten er Leon Berger, som har mistet både kone og datter i en ferjeulykke på østkysten av Afrika. Kona ble skyllet i land, mens datteren aldri ble funnet.
Håkan Nesser er den store nestoren i svensk krim, så gjør deg klar for uhyggen i den lille svenske byen K-. Det ulmer under overflaten...
Dagbøkenes mysterium
Nedbrutt av sorg bestemmer svensklærer Leon seg for å dra fra Stockholm, og starte på nytt i en by han kaller K- i indre Norrland. Han overtar ikke bare Kallmanns lærerstilling, men også et skrivebord, der han finner fire dagbøker om Kallmanns skjulte liv og levnet, og bortgjemte K- skal etter hvert by på flere hemmeligheter.
Kallmann ble funnet død om natten i Tyskerhuset, et hus som har stått tomt i flere år. Her holdt en karismatisk predikant og hans sekt til i mange år før predikanten plutselig forsvant sporløst. Hva gjorde Kallmann i dette huset midt på natten? Og hva gjorde den eleven som fant han der?
På jakt etter sannheten
I dagbøkene beskriver Kallmann hvordan han myrdet moren sin når han skjønte at hun hadde en hemmelig elsker. Leon er i tvil om dette er fakta eller fantasi, og bestemmer seg for å dele dagbøkenes innhold med Ludmilla, som kan fortelle at Kallmann testamenterte alt han eide til en ukjent person. Sammen med Igor, en lærerkollega, gjør de et tappert forsøk på å løse gåten Kallmann. Ikke bare om bakgrunnen hans, men også om noen hjalp ham å falle ned den bratte trappen i Tyskerhuset. Ville noen rydde den ensomme ulven av veien, og hvorfor?
Datterens dobbeltgjenger
Kallmanns død rett før sommerferien er også innledningen til en urolig høst på skolen. Elever tegner hakekors på veggene, og både lærere og elever med utenlandsk bakgrunn blir utsatt for hatbrev fra en som kaller seg Rengjøringspatruljen. Etter noen dager på skolen får Leon også øye på sin forsvunne datters dobbeltgjenger: Andrea går i niende klasse, og bærer også på et mysterium om en savnet person. Ikke nok med det, Andrea og venninnen Emma er på sporet etter sannheten om Kallmann, hennes favorittlærer. Rasismen eskalerer, demonstrasjoner for og imot holdes og det hele ender i en personlig tragedie. Spørsmålet er om det som skjer kan henge sammen med Kallmanns mystiske dødsfall?
Mørk, mystisk undertone
Nesser lar oss oppleve jakten på sannheten om Kallmanns skjebne fra både læreres og elevers synsvinkler, vanligvis som jeg-fortellere. Hele tiden denne ubehagelige mistanken om det kan være en av fortellerne som er den skyldige. Tålmodighet er en vrien dyd, og Eugen Kallmanns øyne handler om å legge den ene brikken etter den andre på plass helt til alle hemmelighetene er avslørt. Som vanlig i Nessers romaner henger en vev av hendelser i fortid og nåtid sammen og danner en mørk, mystisk undertone.
En sann fryd å lese Nesser
I tillegg til selve krimelementet føler du det mystiske, det uvisse på kroppen hele tiden, enten det handler om å gjøre detektivarbeid eller gradvis forelske seg. Dessuten er det en fryd å lese Nessers språk. Som å ro på stille vann, og langt der nede ane en annen verden, nærværende og fjern på én og samme tid. Og hele tiden er etterforskningen i fokus. Mye tyder på at en morder går løs i K-, en som har skjult sin grusomme ugjerning i mange år. Den store gåten er hvem det er – og hvorfor det måtte skje?
Av Bernt Roald Nilsen
Stilsikkert og vakkert språkLeif Gjerstad, Bok365
| Eugen Kallmanns øyne | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Eugen Kallmanns øyne | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
| Eugen Kallmanns øyne | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2018 | |
Nesser har skrevet en av sine beste romaner, og en av sveriges beste krimbøker i år!
Ystad Allehanda
I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan – grunnen til at stillingen var blitt ledig – men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingö og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.
Jeg hadde naturligvis syslet en del med selvmordstanker, hvem ville ikke gjort det, men helt på randen hadde jeg aldri vært. Terapeuten min lurte på hvordan det sto til på det området hver gang vi møttes, og jeg svarte som oftest at det i hvert fall ikke sto øverst på timeplanen når jeg våknet om morgen, gjennomvåt av angstsvette.
Utmerket, pleide hun å svare og klappe meg på kneet. Da sier vi det. Ikke inviter døden inn, den kommer uansett.
Takk, det vet jeg, var mitt tilbakevendende svar.
Hva angår byen K-, så hadde jeg aldri satt mine ben i den før, noe jeg deler med de fleste mennesker i verden. Den ligger dypt inne i den midtre delen av Norrland og var før i
tiden et mindre sentrum for svensk skoproduksjon, men siden syttitallet har den vært dominert av en rekke vellykkede småindustriforetak og et av landets mest rømningssikre fengsler. Kommunestyret har vært sosialdemokratisk siden middelalderen, og byens fotballag kommer seg opp i annendivisjon omtrent hvert sjette år. Etter en middelmådig sesong ryker de så programmessig ut, sparker treneren og bretter opp ermene.
En innsjø, en travbane, en slalåmbakke.
Drøyt nitten tusen innbyggere ifølge folketellingen i 1994, og to ungdomsskoler. Nærmeste gymnas, sykehus og jernbanestasjon i regionens sentrum, byen Ö-, fire og en halv mil unna. Og flyplass, hvis man har hastverk.
Med omtrent denne kunnskapsmengden i bagasjen satt jeg altså denne første, varme augustkvelden på balkongen min i tredje etasje og så ut over et stykke av den tregtflytende Storån. Den heter Morån øst og vest for byen, men på sin ferd gjennom bebyggelsen bytter den midlertidig navn. Av uklare grunner, som den uvitende pleier å hevde. Uansett var den kantet av frodige bjerketrær utenfor huset mitt, så jeg kunne bare se glimt av det brune vannet – og, når jeg løftet blikket: et kirketårn, en god del ukjente bygninger og tak, en oransje løftekran, en myk åskam i det fjerne og et par kråkeflokker som iherdig og uten noen begripelig koreografi tegnet mønstre mot den langsomt mørknende sensommerhimmelen.
Hva gjør jeg her? tenkte jeg høyst sannsynlig. Hvorfor sitter jeg på en gudsforlatt betongbalkong like ved sekstitredje breddegrad? Jeg burde i det minste begynne å røyke igjen.
