En roman om kjærlighet og betydningen av alltid å kjøre Saab

Ove er 59 år og kjører Saab. Han er sur og tverr og alle naboers skrekk. Hver morgen går han på en inspeksjonsrunde i borettslaget for å se at alt er på stell. Det til tross for at han for lengst er avsatt som styreleder - en hendelse han selv omtaler som statskuppet. Ove sparer på strømmen og pruter i butikken, og har alltid et uvennelig ord til de fleste.

Til å begynne med tenker du kanskje på Narvestad fra Borettslaget eller Jack Nicholsons fantastiske tolkning av Melvin i Livets lyse side. En gammel grinebiter blottet for sosiale antenner. En funksjonell og praktisk anlagt mann som vil at rett skal være rett, og at folk skal følge de reglene som gjelder i borettslaget. Kort og godt en mann av Prinsipper. Han bryter dem aldri, og slikt blir det selvsagt trøbbel av. Hvordan er det mulig å heie på en slik mann? For det er akkurat det du gjør etter hvert som ærekjære Ove kryper inn under huden din. Kanskje fordi romanen forteller noe viktig om oss selv og vår tid?

Prosjekt selvmord
Når boken begynner, har Ove mistet både jobben og kona Sonja. Livet er meningsløst, og han ønsker bare å ta livet av seg. Det skal vise seg å bli et vanskelig prosjekt. Enten ryker tauet, eller så er det en idiot av en nabo som forstyrrer når han sitter i garasjen for å dø av eksos i sin høyst elskede Saab. Hvilket selvsagt påkaller tirader om elendig kvalitet både på naboer og tau. Du tror du ser tvers gjennom middelaldrende-hvit-mann-som-vet-best-stereotypen. Men det gjør du ikke, for Ove har så mye mer å by på.

En gubbe med hjerte
Etter hvert som forfatter Fredrik Backman begynner å pirke under overflaten på surpomp Ove forstår vi at det finnes en rørende kjærlighetshistorie og en dyp sorg. Grettenpeisen blir en gubbe med hjerte, både for katter og naboer, og et av høydepunktene er når Ove får med seg halve nabolaget på sin daglige inspeksjonsrunde i borettslaget for å sjekke at søppel og sykler er på sin vante plass. Eller når han er vitne til at naboen prøver å rygge med henger. Eller når han øvelseskjører med sin nabo Parvaneh. Eller når han mobiliserer for at hans gamle venn og fiende (etter at han byttet til BMW) Rune ikke skal bli sendt på hjem bare fordi han ikke husker så godt som før. Eller, eller, eller ...

Viktigst er kjærligheten
Dette er en roman for alle. Feelgood av ypperste klasse. Likte du Hundreåringen, liker du garantert denne. Ingen tvil om at Backman elsker sin Ove, han drar deg med i dragsuget, og er innom temaer som alder, vennskap, sorg, livslyst og den forunderlige mannsrollen. Men det som kanskje rører deg mest, er kjærligheten til Sonja. Stevnemøtene ved graven. Skildringen av ekteskapet er så rørende at du blir blank i øynene, og føler at du vil gråte en skvett, hvis det bare ikke var for at Ove i så fall skulle se stygt på deg ...

Vinner i det lange løp
Vi blir rikere av å lese sånne bøker. Livet blir bredere, tankene dypere. Etter hvert som portrettet av Ove ble stadig tydeligere, så jeg også en annen stereotyp: en metroseksuell, uhandy, surdeigesende mann som aldri kommer til å eie sin egen verktøykasse eller skifte olje på egen bil. Men som kan alt om Ipad, espresso og hårgelé. Det spørs vel om ikke Ove vinner i lengden, når vi tenker oss om. Han har i hvert fall vunnet mitt hjerte, det er sjelden boksidene har fått kjørt seg på denne måten. Dette var både skremmende morsomt og treffende. Jeg ser frem til å se ham igjen på kino. Ove er så bra at det blir garantert film ut av ham.

Av Bernt Roald Nilsen