Kriminalinspektør Bo Jarnebring befant seg et par kilometer fra begivenhetenes sentrum. Ved åttetiden om kvelden torsdag den 30. november hadde han sittet et par timer sammen med en kvinnelig kollega i en av spaningsavsnittets mest diskré biler og overvåket en restaurant femti meter lenger borte i gaten. Den første timen hadde de hatt selskap av enda en spaningspatrulje, men siden hadde det økende kaoset nede i sentrum tvunget dem til å ta fatt på mer presserende oppgaver i stedet.

Grunnen til at de satt der var et tips de hadde fått dagen før. Det var for øvrig den vanligste grunnen til at de brukte sin tid på den måten, og hvis et menneske i den økende skaren av byråkrater i politihuset hadde funnet på å føre statistikk over denne virksomheten også, ville han – det var nesten alltid en mann, bare unntaksvis en kvinne – ha oppdaget at man som regel satt forgjeves. Det var akkurat som ved jakt eller fiske. Usikkerhet og venting var stort sett selve forretningsideen, og enten man fikk noe eller ikke, pleide det å være spennende nok i begynnelsen.

Og det var ingen dårlig fangst informanten hadde lovet dem denne gangen. Ifølge informanten, som i diskresjonens navn var blottet for egenskaper, men som nesten alltid var en kriminelt belastet mann, skulle en internasjonalt etterlyst iransk narkolanger på grossistnivå dukke opp ved sekstiden for å spise middag og snakke forretninger med en likesinnet landsmann. Alt dette hadde de fra informanten.

Jarnebring, som verken var født i går eller tapt bak en vogn, hadde selvfølgelig spurt informanten hvorfor de i så fall valgte å legge dette samværet til et spisested som med gode grunner var kjent for sin svenske husmannskost, men informanten hadde hatt svar på rede hånd: «Saddam tviholder på formene, liker litt eksotiske miljøer, liksom, og dessuten er’n helt på tuppa etter svenske kjøttboller.»

Virker nesten for godt til å være sant, hadde Jarnebring tenkt, men siden han også var uforbederlig optimist og interessert i både jakt og fiske, hadde han sittet der han satt i over to timer nå. Den siste halvtimen hadde riktignok virket litt i lengste laget, og for å bryte kjedsomheten hadde han slått på politiradioen for å kunne høre på den forestillingen som utspilte seg nede i sentrum.

Tross kakofonien på radioen hadde han til og med oppfattet anropet om en voldsforbrytelse som pågikk i en leilighet i Rådmansgatan, men siden han kjente adressen og typen av mennesker som bodde der, et fint strøk med skikkelige, middelaldrende middelklassemennesker, tenkte han straks at innringeren sikkert var en gammel dame som ble oppskjørtet i utrengsmål.

Det mente han fortsatt da det andre anropet kom, men han la merke til at den kvinnelige kollegaen på radioen begynte å få en litt oppgitt tone, og da hun etter en stund kom igjen for tredje gang i samme ærend, denne gangen litt stresset, hadde han sukket, tatt radiomikrofonen ut av hanskerommet og svart.

«Jarnebring her», sa han i mikrofonen. «Kan jeg stå til tjeneste, jenta mi?» Og så kjøttboller, da gitt, tenkte han.

Til toppen