Skjebnesvangert spill fra Keplerparets hånd

Keplerparet gjorde et grufullt funn i veikanten på vei til familiens sommerhus, og ideen til thrilleren Edderkoppen var født.

Ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril har hatt utrolig suksess med sine helter, Joona Linna og Saga Bauer. Åtte internasjonale bestselgere har det blitt, nå er det klart for den niende. Når Edderkoppen har verdenslansering i oktober, er det duket for Kepler-feber.

Kan dere si noe om inspirasjonen til Edderkoppen – og hvorfor denne tittelen?
Sjette juli 2020 var hele familien vår på vei ned til det lille sommerhuset vårt på vestkysten (for øvrig der vi i 2009 ble avslørt som forfatterne bak Lars Kepler!). Mens vi kjørte gjennom de smålandske skogene, måtte én av døtrene tisse. Vi stoppet ved skogkanten, og hun var akkurat på vei inn i skogen da hun ropte på oss med redd stemme. I ugresset i grøften lå blodige beinrester innpakket i skitten plast. Vi så en avsagd ryggrad og ribbein. Beina var for store til å komme fra et rådyr, og for små for elg. Vi ringte politiet, de tok funnet vårt veldig alvorlig og sendte en bil umiddelbart. Vi fikk aldri noen tilbakemelding, men det vi hadde sett – de blodige skjelettdelene i en stor plastpakke – ble værende i hodene våre, og ble siden en viktig del av handlingen i den nye boken. Det hele minnet om hvordan enkelte edderkopper tar vare på byttene sine i sekker av nett.

Det psykologiske står sentralt i bøkene deres, også i Edderkoppen – menneskesinnet, traumene. I tillegg vier dere politiarbeid og etterforskning stor plass?
Det stemmer veldig bra! Vi legger stor vekt på det indre dramaet, at karakterenes psyke skal samarbeide med thrillerens temperament og bli en del av det skjebnesvangre spillet mellom offer og gjerningsmann. Og siden vi ønsker en autentisitet i fortellingen, er omfattende research helt avgjørende. Vi besøker åsteder, prater med politifolk, tar del i kriminalteknikeres utrolige kunnskap og kommuniserer hele tiden med leger og psykologer.

Vi kommer tett på Joona, og særlig Saga. De har vært igjennom mye begge to. Hvordan har de det nå?
Joona Linna, som alltid har tenkt at han gjør verden til et bedre sted, har begynt å tvile på dette. Et mørke har tatt seg inn i sjelen hans. Og Saga Bauer sliter med ettervirkningene fra Lazarus, hun føler seg ikke bra ennå, og er egentlig ikke psykisk klar for den utfordringen hun står overfor i Edderkoppen. De møter nemlig en helt ny type seriemorder, en som tvinger politiet til å løse gåter for å redde ofrene.

Uten å røpe for mye – lurer gamle skurker fortsatt i skyggene?
Det er det beste med å skrive en serie – man kan alltid få et gjensyn med gamle «venner» …

Hva gjør det med dere som ektepar å skrive så brutale og nervepirrende historier?
Det er vanskelig å si, men vi traff hverandre for 30 år siden, og nå er vi mer forelsket enn noensinne. Det at vi skriver sammen, har ført oss veldig nær hverandre. Men, det er klart vi blir redde. Noe ganger er det så ubehagelig og intenst at vi må gå vekk fra datamaskinene og ut på balkongen i solskinnet og puste. Men samtidig vet vi jo at våre historier slutter godt. Det begynner i kaos og urettferdighet, et lovbrudd har skjedd, og alt virker ubegripelig vondt. Men så starter jakten på gjerningsmannen, og vi får svar på spørsmålene, rettferdigheten vinner og mot slutten befinner verden seg «i orden» igjen. Vi tror at det både for oss og for våre lesere er en tilfredsstillende reise, kanskje kan man håndtere sine ekte redsler via fiksjonen.

Hvordan har det vært å skrive under pandemien?
Det har selvsagt vært noen tunge år, selv om vi har vært veldig heldige som har hatt hverandre og yrket vårt, vi har kunnet jobbe omtrent som vanlig. Det vi har savnet aller mest er å treffe lesere på ordentlig. Leserne våre, de som vil gjøre denne reisen sammen med oss, de er best i verden!

Av redaksjonen

Til toppen

Det knirker i døren mot gårdsplassen.
Margot føler et ubehag. Hun går ut i stallgangen og kikker mot døren.
Noen av hestene i enden av gangen pruster. Hover stamper mot gulvet.
Det durer svakt i sikringsskapet på veggen.
– Hallo? sier Margot.
Hun holder pusten og står stille med blikket rettet mot døren en stund, før hun snur seg mot Catullus igjen.
Taklampen avspeiles i det svarte, buede hesteøyet.
Hun nøler et øyeblikk før hun tar opp mobilen og ringer hjem til Johanna. Da ingen svarer, begynner angsten å melde seg i mageregionen. De siste to ukene har Margot følt seg iakttatt, og hun har faktisk spurt seg selv om det kan være SU eller Sikkerhetspolitiet som overvåker henne av en eller annen grunn.
(…)
Den klirrende lyden av knotten mot radiatoren blir hengende igjen et øyeblikk. Den må ha kommet innefra stallen, tenker Margot. Det hender at det skrangler i hodelagene som henger i gangen når hestene presser flanker og lår mot veggene så det knaker i boksene.
Hun snur seg mot døren igjen.
Det ser ut som om et veldig høyt menneske forsøker å skjule seg i skyggen ved siden av forkammeret.
Hun skjønner at det må være skapet med koster, spader og møkkagrep, selv om det ser ut til å stå litt lenger fram enn det burde.
Det kommer et vindkast over sinktaket som får vinduene til å rykke i haspene.
Hun går gjennom stallgangen. Gitterdørene framfor boksene glir forbi i sidesynet, tunge hestehoder glinser i lyset fra taklampene.
Hun tvinger seg selv til ikke å ringe Johanna igjen og be henne sjekke at kjøkkendøren er låst bare fordi ungene ikke alltid klarer å gjøre det ordentlig.
Nå skal hun bare ta seg av Catullus og kjøre hjem, dusje, krype ned i den varme sengen og sove.
Lyset flimrer og blir svakere.
Hun stanser og lytter, kikker innover mot omkledningsrommet.
Plutselig brytes stillheten av en rask, klikkende lyd.
Som om en ball av tynn sølvtråd triller fram over gulvet.
I det samme Margot snur seg rundt, er lyden borte. Det er umulig å avgjøre hvor den kom fra.
Hun støtter seg til grinden til en av boksene og kikker bort mot døren igjen.
Den tikkende lyden nærmer seg raskt bakfra.
Catullus kaster urolig på hodet, samtidig som Margot kjenner et hardt slag mot korsryggen. Hun rekker å tenke at hun har blitt sparket av en hest, før hun faller framover.
Verden forsvinner i et glitter av farger.
Det dunker i hodet.
Margot ligger på magen og har slått ansiktet og pannen hardt mot betonggulvet. En merkelig, varm smerte brer seg i ryggen.

Til toppen