Plutselig hadde jeg satt utfor.Etter et halvt sekund merket jeg at jeg hadde glemt å sette meg ned. Jeg var dømt til å stå ned Dødsern. Og det på skolens glatteste støvler. Jeg kjente tårene bli blåst bakover mot ørene og fryse til is, selv om jeg lukket øynene mot vinden som kom fortere og fortere og fortere mot meg.
For å komme unna Didrik og Fridtjof, skolens bøller, setter Anton utfor issklia som kalles Dødsern. Han skjønner ikke helt hvordan han havnet der og det er nok det skumleste han har vært med på. Mirakuløst nok klarer han å stå hele sklia ned. Selvfølgelig vet hele skolen det dagen etter. Snart går det rykter om at Anton skal gjenta bedriften på skidagen. Anton kan ikke ta sjansen på å motsi Didrik og Fridtjof. Men hva skal han gjøre - han tør i hvert fall ikke å stå ned Dødsern en gang til! Antons eneste lyspunkt er at Alicia har begynt å smile til ham. Eller har hun ikke det?