| Forfatter: | Sharon Bolton |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 400 |
| Forlag: | Bazar |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Dead Woman Walking |
| Oversatt av: | Dimmen, Guro |
| ISBN/EAN: | 9788202577490 |
| Kategori: | Hardkokt krim |
Når han som prøver å drepe kvinnen forstår at han har blitt iakttatt, tar han frem et gevær og skyter rett på dem. Plutselig befinner de seg som i en ren katastrofefilm når de oppdager at selveste piloten er skutt. En luftballong er et enkelt bytte hvis de ikke kommer seg raskt unna, så de må lære seg ubegripelig fort hvordan de skal fly og lande en luftballong. Dessuten tar morderen opp jakten på ballongen nede på bakken.
Ett steg foran morderen
Ballongferden var en gave til Jessica Lane’s søster Isabel, eller Søster Maria Magdalena, en nonne fra Lindisfarne, som fyller 40 år i dag. Jessica hadde aldri tenkt seg at søsteren skulle ende sitt liv som et lik i et ballongvrak, og at hun selv skulle være den eneste som overlever den dramatiske styrten.
Jessica har sett ansiktet til morderen, og hun vet også at han har sett henne. Det betyr at hun har ikke noe annet valg enn å flykte, å være ett steg foran morderen resten av sitt liv.
Fortidens hemmeligheter
Flying start altså, bokstavelig talt. Panikken som brer seg om bord. Eksplosjonen av vold og skrekk når alle forstår hva som er i ferd med å skje. Og den desperate flukten til Jessica, med den blodtørstige morderen hakk i hæl. En flukt som på en snedig måte krydres med historien om de to søstrenes dystre familiehemmeligheter – uten at det setter ned farten på den brutale jakten. Og mannen som alltid vet hvor Jessica tar veien, er slett ingen hvem som helst ...
En jeger som liker å drepe
Det er Patrick Faa som er geværmannen, sønn av John Faa, de skotske sigøynernes ukronede konge. Den enorme familien bor i en falleferdig samling av campingvogner rundt et gammelt gods. Patrick er en dyktig jeger, han liker å drepe, og er ikke den som lar et bytte slippe unna så lett. Hans motiver for å drepe kommer tett innpå oss, han er en bad guy, men absolutt ikke endimensjonal, det er ikke Boltons stil, ingen av hennes karakterer er endimensjonale. Heller ikke etterforsker Ajax Maldonado har en enkel bakgrunn, men det er først og fremst søstrene Lane dette handler om.
Ut av klosteret for første gang
To fascinerende søstre, samme arv og miljø, vokst opp i en familie som ble revet i stykker da de var tenåringer. Siden da har Isabel vært innenfor klosterets murer på Lindisfarne, nå våger hun seg ut for aller første gang. Hvorfor? Og hvorfor går ikke Jessica til politiet når hun er på flukt? Først på slutten får vi den sjokkerende årsaken til at hun er redd for å kontakte politiet, og da får vi også forklaringen på den mystiske tittelen.
Krim med smarte vendepunkter
En kriminell, en politimann og et offer: Bolton håndterer forholdet mellom de tre glimrende, borer seg inn i fortid og nåtid til alle tre, og hinter om en fremtid leseren neppe kan forestille seg i sin villeste fantasi. Ondskapen gjemmer seg med andre ord både i fortid og nåtid. Et aldri så lite tips kan være å ta ingenting for gitt. Absolutt ingenting. Det du derimot kan ta for gitt, er at denne boken kommer til å spise opp all fritiden din!
Og helt til slutt: Er du engstelig for å ta turen opp i en luftballong, vil sannsynligvis ikke denne boken kurere angsten. Men vil du ha krim med gode karakterer og overraskende vendepunkter, er det bare å skru opp forventningene. Sharon Bolton er en mester i kunsten å holde leseren i ånde.
Av Bernt Roald Nilsen
Nede i hagen kom det en mann gående langs hekken, han gikk langsomt, men målrettet. Ovenfra kunne søstrene se kroppsbygningen hans, kort, men kraftig. Han hadde på seg en altfor stor skinnjakke og en mørk filthatt. Hvit T-skjorte. Det mørke håret krøllet seg under hattebremmen.
Ved siden av ham travet en stor schæfer.
«Å!» Jessica presset seg enda tettere inntil søsteren. «Bella, stå helt stille, la meg –»
Da jenta fikk øye på mannen, krøp hun sammen og flettet hendene over hodet.
«Hva er det?» sa Isabel.
«Jeg kan ikke tro det! Det er ham.»
«Hvem, da? Jess, kjenner du den mannen?»
«Sean!» Jessica strakte seg bakover, berørte pilotens arm. «Du må få med deg dette.»
«Hva er det?» Han snudde seg mot dem, det gjorde regnskapsføreren også.
«Han har et våpen.» Nå hadde regnskapsførerens tenåringssønn også fått øye på de to der nede på bakken. Han pekte på noe som så ut som en et gevær eller en hagle i mannens venstrehånd. I den høyre holdt han en stor stein.
«Å herregud, det har han», sa moren til tenåringen. «Hva skal vi gjøre?»
De snakket med skingrende hvisk.
De andre i kurven hadde mistet interessen for havørnen og snudde seg mot dem. Jenta på bakken så opp, fikk øye på ballongen og begynte å skrike. Mannen, som ennå ikke hadde sett dem eller hørt dem, løftet steinen høyt opp i lufta. Det var som om jenta prøvde å presse seg ned i bakken. Mannen kjørte steinen ned av all kraft.
Jenta skrek ikke mer. Det kvalte skriket, som klang så klart i morgenluften, kom fra noen i ballongen. Det var den eneste lyden som kunne høres. Sjokket hadde lammet dem. Mannen på bakken snudde seg og så opp. Hunden hans gjorde det samme. Og nå begynte den å bjeffe. Passasjerene i ballongen så mannen slippe steinen og løfte en hånd til hodet, han holdt hatten på plass mens han stirret opp på dem.
«Å, herregud», sa Jessica.
Det brølte i lufta rundt dem da Sean åpnet ventilen og slapp ut en flamme. Under gjennomgangen hadde han informert dem om at det kunne ta så mye som ti sekunder før noe skjedde. Det kunne ta ti sekunder før ballongen steg det aller minste. Isabel husket nok også dette, for hun hadde begynt å telle dempet. «Ti, ni …»
Jessica dro frem telefonen, trykket på kameramodus og tok et bilde av mannen. Han så at hun gjorde det. Et øyeblikk stirret han henne rett inn i øynene.
«Åtte, sju …»
Mannen på bakken flyttet geværet over i høyre hånd.
«Ned! Kom dere ned!» Jessica dyttet søsteren nedenfor kanten av kurven og sank sammen selv også, så strakte hun seg bakover og nappet regnskapsføreren i armen. Men hun klarte ikke å dukke helt ned, det var rett og slett ikke plass nok til at alle kunne knele i kurven. Hun hadde blikket stivt festet på mannen under dem, og toppen av hodet hennes var farefullt eksponert.
Hunden løp i opprømte sirkler der nede og bjeffet mot den underlige tingesten oppe på himmelen.
«Seks, fem …» telte Isabel.
Jessica trodde kanskje at de hadde begynt å stige, men det gikk veldig langsomt. Folk sto fortsatt oppreist. «Kom dere ned», gjentok hun.
