Prolog
Tempelhuset
kl. 20.33

HEMMELIGHETEN ER HVORDAN MAN DØR.
Helt siden tidenes morgen hadde hemmeligheten alltid vært hvordan
man dør. Den 34 år gamle, innvidde personen stirret ned på menneskekraniet
han holdt i håndflatene. Kraniet var hult som en bolle og fylt med blodrød
vin.
Drikk den, sa han til seg selv. Du har ingenting å frykte.
I overensstemmelse med tradisjonen hadde han på begynt denne
reisen prydet med den rituelle drakten til en middelaldersk kjetter som
blir ført til galgen.Den løstsittende skjorten åpnet seg gapende over det
bleke brystet, venstre buksebein var brettet opp til kneet, og det høyre
ermet var brettet opp til albuen. Rundt halsen hadde han en tung løkke
– en «kabeltrosse», som brødrene kalte den. Men i kveld var han, i likhet
med brødrene som bevitnet seremonien, kledd som en mester.
Forsamlingen som lukket seg rundt ham, besto av brødre som alle
var pyntet i fulle regalier: lammeskinn, forklær, brede belter og hvite
hansker. Rundt halsen hadde de seremonismykker som glitret som
spøkelsesøyne i det dempede lyset. Mange av disse mennene innehadde
mektige posisjoner i livet; likevel visste den innvidde at deres verdslige
rang ikke hadde noen betydning innenfor disse veggene. Her var alle
menn like, edsvorne brødre som var forent med et mystisk bånd.
Mens den innvidde lot blikket gli over den avskrekkende forsamlingen,
lurte han på om noen i verden utenfor noensinne ville tro at denne
samlingen av menn skulle møtes på ett sted … for ikke å snakke om
dette stedet. Rommet så ut som en helligdom fra oldtidens verden.
Sannheten var imidlertid enda underligere.
Jeg er bare noen kvartaler fra Det hvite hus.
Det kolossale byggverket i 1733 Sixteenth Street NW i Washington
D.C. var en kopi av et førkristent tempel, kongMausolos’ tempel, det
opprinnelige mausoleet – et sted man ble ført til etter at man var død.
Utenfor hovedinngangen holdt to 17 tonns sfinkser vakt ved bronsedørene.
Det indre var en snirklete labyrint av rituelle kamre, haller,
forseglede hvelv, biblioteker og til og med en hul vegg som rommet levningene
av to menneskelegemer. Den innvidde var blitt fortalt at hvert
eneste rom i bygningen rommet en hemmelighet,men han visste likevel
at intet rom inneholdt dypere hemmeligheter enn det kjempemessige
kammeret hvor han nå knelte med håndflatene omhyggelig lukket
rundt en hodeskalle.Tempelrommet.
Rommet var fullstendig kvadratisk. Og enormt. Opp til taket var
det forbløffende 30 meter. Det ble holdt oppe av monolittiske, grønne
granittsøyler. De trinnvis hevede seteradene i mørkt russisk valnøttre
med håndsydd svinelær gikk rundt hele rommet. Langs vestveggen
dominerte en ti meter høy trone, midt imot var et orgel med skjulte
piper. Veggene var kaleidoskoper av urgamle symboler – egyptiske,
hebraiske, astronomiske, alkymistiske og andre av ukjent opprinnelse.
I kveld var Tempelrommet opplyst av en serie omhyggelig plasserte
vokslys.Deres svake glød fikk bare hjelp av en strime bleke månestråler
som sivet ned gjennomdet vide, runde takvinduet og kastet lys over det
mest forbløffende innslaget i rommet: et enormt alter, hugget ut av én
eneste blokk svart, polert belgisk marmor. Alteret sto nøyaktig midt i
det kvadratiske rommet.
Hemmeligheten er hvordan man dør, minnet den innvidde seg selv
om.
«Tiden er inne,» hvisket en stemme.
Den innvidde lot blikket gli oppover langs den distingverte skikkelsen
som sto foran ham i hvit kjortel. Den høyt ærede stormester. Mannen
i slutten av 50-årene var et amerikansk ikon – høyt elsket, robust
og umåtelig rik. Håret, som en gang hadde vært mørkt, hadde begynt
å gråne, og det berømte ansiktet gjenspeilte et helt liv med makt samt
et frodig intellekt.
«Avlegg eden,» sa Den høyt ærede stormester med en stemme så
myk som fallende snø. «Fullfør reisen.»
Den innviddes reise hadde, som alle slike reiser, begynt med første
grad.Den kvelden hadde Den høyt ærede stormester, i et ritual somlignet
dette, trædd en fløyelshette over hodet hans, slik at han ikke så noe.
Deretter presset han en seremonidolk mot det nakne brystet hans og
spurte: «Erklærer du i fullt alvor, ved din ære og upåvirket av noen
kremmeraktige eller andre uverdige motiver, at du av egen, fri vilje
trer frem som kandidat til dette broderskapets mysterier og privilegier?»
«Ja,» hadde den innvidde løyet.
«Så la da dette være et stikk i din samvittighet,» hadde mesteren
advart ham, «samt en øyeblikkelig død dersomdu noensinne røper de
hemmelighetene du vil få del i.»
Den gangen hadde ikke den innvidde følt noen frykt. De kommer
aldri til å få rede på den virkelige hensikten med min tilstedeværelse.
Men i kveld følte han en illevarslende høytidelighet i Tempelrommet,
og i tankene begynte han å gjennomgå alle de fryktelige advarslene
han hadde fått på reisen – trusler om forferdelige konsekvenser dersom
han noensinne fortalte noen om de eldgamle hemmelighetene han nå
skulle få kjennskap til: Strupen skåret over fra øre til øre…tungen revet
ut med roten…tarmene røsket ut og brent…spredt for himmelens fire
vinder…hjertet plukket ut og gitt til dyrene på marken…
«Broder,» sa den gråøyde mesteren og la venstre hånd på den innviddes
skulder, «avlegg den endelige eden.»
Den innvidde stålsatte seg for siste trinn av reisen. Han flyttet vekten
av den muskuløse kroppen fra det ene beinet til det andre og rettet
atter oppmerksomheten mot hodeskallen som hvilte i håndflatene
hans. Den blodrøde vinen virket nesten svart i det svake skinnet fra
vokslysene. Det var blitt dødsstille i rommet, og han følte at alle vitnene
holdt øye med ham. De ventet på at han skulle avlegge den endelige
eden og slutte seg til eliterekkene deres.
I kveld, tenkte han, skjer det noe innenfor disse veggene som aldri før
har inntruffet i dette broderskapets historie. Ikke én gang på mange
hundre år.
Han visste at det kom til å bli gnisten, og at det kom til å gi ham ufat-
telig makt.Med nye krefter trakk han pusten og uttalte høyt de samme
ordene som utallige menn hadde fremsagt før ham i land over hele
verden.
«Måtte den vinen jeg nå drikker, bli en dødelig gift for meg…dersom
jeg noensinne med viten og vilje bryter min ed.»
Ordene ga gjenlyd i det hule rommet.
Så ble alt stille.
Den innvidde strevet med å holde hendene stødige da han løftet
kraniet til munnen. Han kjente at leppene rørte ved det tørre beinet.
Han lukket øynene, hevet kranietmotmunnen og drakk vinen i lange,
dype slurker. Da den siste dråpen var borte, senket han hodeskallen
igjen.
Et øyeblikk syntes han at han kjente lungene snøre seg sammen, og
hjertet begynte å hamre vilt. Herregud, de vet det! Så gikk følelsen over,
like fort som den var kommet.
En behagelig varme begynte å strømme gjennom kroppen hans.
Den innvidde pustet ut og smilte for seg selv mens han stirret opp på
den intetanende, gråøyde mannen som hadde vært tåpelig nok til å
slippe ham inn i dette broderskapets mest hemmelighetsfulle rekker.
Snart kommer du til å miste alt det du har kjært.

Til toppen