Det nye Atlantis er en utopisk fabel fra 1627, skrevet av den engelske renessansefilosofen Francis Bacon (1561–1626).

Det nye Atlantis skriver seg inn i tradisjonen som Thomas More innstiftet med Utopia snaut hundre år tidligere. Bacon bruker det litterære og filosofiske forelegget fra More til å uttrykke nye tanker, i polemikk mot More og andre renessansehumanister. Tittelen er en henvisning til Platons bruk av myten om det svunne Atlantis i dialogene Timaios og Kritias, tekster som følger i kjølvannet av og knytter an til Staten (Politeia), som er Platons politisk-filosofiske hovedverk og som beskriver hans idealsamfunn. Bacon er imidlertid den første som bruker det svunne Atlantis som rammefortelling i en utopifabel.
Et skip seiler vill i storm og finner ly på en ukjent øy med uvante politiske, sosiale og kulturelle ordninger. Det som karakteriserer Bensalem, som øystaten heter, er respekten for eksperimentell naturvitenskap og troen på vitenskapen som problemløser. Kjerneinstitusjonen på øya er Salomons Hus, et rikt utstyrt og prestisjefylt vitenskapelig samfunn som driver naturvitenskapelige eksperimenter i stor stil og utvikler mange slags nyttige oppfinnelser som bidrar til menneskenes velferd.
Bacons elegante framstilling av et tenkt vitenskapsbasert samfunn har inspirert vitenskapsentreprenører og samfunnsreformatorer i hundrevis av år. Da verdens første vitenskapsakademi, The Royal Society i London, ble grunnlagt i 1661, tjente det fiktive vitenskapsakademiet i Det nye Atlantis som inspirasjonskilde og modell.
Også for opplysningsfilosofene i Frankrike på 1700-tallet framsto Bacon som den som hadde tatt det avgjørende og mønstergyldige oppgjøret med den aristoteliske vitenskapen og filosofien.
Det nye Atlantis er andre bok i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks serie med utopiske skrifter. Den er oversatt av Kjetil Ansgar Jakobsen, som også har skrevet forord og et avsluttende essay.