Der hvor roser aldri dør er den sekstende boken i Gunnar Staalesens prisbelønte serie om privatetterforsker Varg Veum. Serien er utgitt i femten land, og flere av bøkene har blitt filmatisert for kino og TV. Staalesen er en av våre mest mest populære og produktive forfattere, han har også skrevet romaner, skuespill, fagbøker og barnebøker.

Hvordan fikk du ideen til plottet i Der hvor roser aldri dør?

Ideer kommer og går, og det er ofte vanskelig å huske akkurat når. Som oftest har jeg to ideer – en som handler om et tema, en som handler om selve knutepunktet i intrigen. Denne gangen var det nok selve intrige-ideen, som jeg av naturlige grunner ikke kan røpe for mye om her, som kom først. Deretter kom motivet for det som skjer og har skjedd – og der går jeg nok på velkjente veier, som handler om viktige valg og de konsekvensene de får, både for en selv og for ens nærmeste. Jeg er ikke den første som skriver om at et lite barn forsvinner, og blir garantert ikke den siste. Men jeg setter min ære som krimforfatter i at alle brikkene skal falle på plass. Jeg kan dermed forsikre leserne om at de får vite hva som skjedde den gang vesle Mette forsvant, for snart 25 år siden ved bokens begynnelse ...

Varg Veum er langt nede etter å ha mistet kjæresten Karin i forrige roman. Hvordan går det egentlig med ham for tiden?

Handlingen i Der hvor roser aldri dør foregår i all hovedsak i 2002, tre år etter at Karin ble drept. Jeg vet iallfall hvordan det stod til med ham da. Han har vært langt, langt nede, både i akevittflasken og andre steder, men på grunn av denne saken, som engasjerer ham dypt, arbeider han seg opp igjen i dagslyset. Hvordan det står til med ham i dag, i 2012, aner jeg faktisk ikke. Men han feirer sin imaginære 70-årsdag 15. oktober, så jeg håper han er rimelig oppegående. Det vil de bøkene som kommer fortelle mer om ...

Hvordan er det å skrive 16 bøker om den samme hovedpersonen over så mange år? På hvilke måter har Varg Veum forandret seg gjennom disse årene?

Den viktigste forandringen er selvsagt at han er blitt eldre. Han var 34 i den første boken, og er i denne blitt 59. Det betyr nok at han i alle fall fysisk er noe forsiktigere nå enn han var den gang – for eksempel når han møter de klassiske «bad guys». Og så tror jeg han er blitt litt klokere. Men ellers er han stort sett den samme som han har vært i alle disse årene. Antallet har bare blitt slik det har blitt, og det skal nok bli noen til, går jeg ut fra.

På hvilke måter har du forandret deg som forfatter siden de første bøkene?

Jeg tviler på at jeg har forandret meg så veldig. Jeg har fremdeles den samme gleden over å skrive som jeg hadde da jeg var 17 og for alvor begynte å skrive med tanke på utgivelser, men språket er nok litt strammere og ikke fullt så billedrikt som det var i de første bøkene i serien, selv om det fremdeles vanker en metafor eller tre innimellom.

Hvordan har skriveprosessen vært denne gangen?

Dette har vært en fortelling som jeg hadde god oversikt over helt fra første skrivedag av. Jeg visste iallfall akkurat hvordan den skulle slutte. For meg er det fremdeles en stor og intens glede å skrive bøker som dette, og slik har skriveprosessen vært også. Jeg har en veldig god magefølelse for denne boken, og jeg tror alle Varg Veum-lesere der ute vil glede seg over den. Et viktig poeng under skrivingen denne gangen har vært å unngå de utskeielsene i voldsbruk og brutalitet som skjemmer en del moderne krim. Her foregår det aller meste på det psykologiske planet, og det er der jeg trives best. Men spennende blir det likevel, håper jeg ...

I boken prøver moren til Mette å finne ut hva som skjedde med datteren for 25 år siden. Hva er utfordringene ved å skrive om såkalte kalde saker?

For å gjøre en privatetterforsker som Varg Veum noenlunde troverdig, er det nesten alltid en gammel sak eller i alle fall begivenheter i fortiden som ligger under fortellingen. Helt varme krimsaker er det lite sannsynlig at han ville få noe mer med å gjøre enn det politiet tillater ham. Men under etterforskningen av det som en gang skjedde, dukker det selvsagt opp noe som er rykende ferskt – og farlig. Noen dør som oftest, også i bokens nåtid. Det lange perspektivet gjør det også litterært interessant – igjen for å vise hvilke konsekvenser tilsynelatende uskyldige handlinger kan få for et helt livsløp.

Kan du beskrive nabolaget der Mette vokser opp? Hva er spesielt med menneskene som bor der? Sammen deler de en hemmelighet. Kan du si noe om hva denne hemmeligheten gjør med dem som mennesker?

Dette vil jeg si minst mulig om, siden noen av bokens overraskelser ligger skjult her. Men det er på mange måter et helt vanlig sameie som omfatter fem hus rundt et tun. For så vidt en klassisk krimsetting: Det er innenfor disse grensene mye av intrigen har sitt utgangspunkt, og både motiver og alibier blir viktige elementer i intrigen. Hvor var du da det skjedde, for eksempel? Jeg skriver alltid om «hverdagsmennesker», så noen hver kan nok kjenne seg igjen blant karakterene. Alt vi gjør, får konsekvenser. Det er en av livets lover.

Hvor går veien videre for herr Veum?

Den samme kronglete veien frem mot nye saker og tvilsomme forbindelser som alltid. Jeg har noen ideer jeg tumler med og har nok en ganske klar mening om hvordan neste bok skal begynne, men akkurat nå har jeg et teaterprosjekt jeg skal i gang med, så det blir neppe noen ny Veum-bok før om to år igjen.

Av Cathrine Gram

Til toppen