Stor suksess

Hilde S. Palladino debuterte med Den som frykter snøen i 2022 og ble nominert til Rivertonprisen og Maurits Hansenprisen, og i tillegg fikk debuten svært gode anmeldelser i norsk presse. Krimromanen ble solgt til Tyskland, Danmark og Sverige og hadde et rekordstort forhåndssalg i Tyskland FØR utgivelse!

Den som bærer skyld er en ambisiøs psykologisk krim som dypest sett handler om hva det gjør med et menneske å bære skyld og ha ansvar for andre – både for den som er offer, men også for den som er overgriperen.

I et intervju i magasinet Tara forteller Hilde Palladino om tematikk og karakter:
- Da jeg gjorde research til min første bok, tenkte jeg mye på hva slags karakter jeg har lyst til å jobbe med. En profilerer, ble svaret. Det er et yrke som ikke er så kjent i Norge, men jeg fascineres av kunnskapen. Det handler om å ikke ha en perfekt karakter, men en som har mange lag i seg. Selv om Bjørk har sine egne problemer, er hun interessant – en rund karakter istedenfor en flat karakter. Dessuten ville jeg ha en person som ikke drakk alkohol. Jeg synes det er nok av det i krimlitteraturen.

Hvordan bygde du videre på Bjørk Isdahl?
- Jeg hadde slutten klar på første bok, og det hadde jeg også på den nye boken. Det snakkes mye om den vanskelige andre-boken, men jeg kan ikke si at jeg synes den var så krevende. Det ble riktignok mye mer jobb for å få ut hvilken historie jeg faktisk hadde lyst til å fortelle.

Hvorfor ble det tittelen «Den som bærer skyld»?
– Bjørk jobbet tidligere i Kripos, og der gjorde hun en feil som førte til at hun mistet jobben. Hun pekte på feil mann i en sak, og han tok senere livet av seg på cella. Det er Bjørks backstory og skammen hun bærer på. Hun er skyld i en manns død. Deretter treffer vi på andre karakterer i boken som alle bærer både skyld og skam, et fengslende tema.

Til toppen

Han løfter varsomt på beina. Plasserer dem kontrollert ned på bakken. Slepende som en jungelkatt skanner han omgivelsene. Vender nesa opp i lufta og værer. Stanser. Står en stund helt stille før han igjen setter seg i bevegelse.
Jakter.
På meg.

For hvert lange øyeblikk kommer han nærmere. Flyter nærmest bortover stien. Rett mot meg. Det svimler for øynene. Jeg tvinger meg selv til å ikke røre på en muskel. Ikke engang blunke. Angrer nå. På den dumme planen. At jeg lot ham se meg gå alene inn i skogen. At jeg ikke har fortalt noen hvor jeg er.

Han stanser rett under treet jeg sitter i. Stammen knirker da han lener ryggen inntil og krysser armene over brystet. Krampen fester seg i beina mine. Fuktighet gjør lårene glatte. Strupen min vil forme et skrik, men jeg greier å la være. Før jeg blir riktig klar over det, flommer øynene over. Nesa tetner. Jeg må tvinge meg selv til å gape opp og puste med munnen. Sitte helt stille. Kjempe mot refleksen til å dra snørret inn igjen.

En skokk skjærer suser gjennom lufta. Kjefter mens de fyker forbi. Han følger dem med blikket. Høyere, høyere, opp i lufta. Kikker etter fuglene til de forsvinner. Så grynter han for seg selv, vipper ryggen vekk fra treet og går krumbøyd videre.

Da han har forsvunnet inn mellom trærne, slipper jeg all luft ut av lungene. Løfter forsiktig ene hånden og stryker en finger under nesa. Ser i retningen han gikk. Hodet sier at jeg skal sprinte hjem så fort som mulig, men jeg vet at det er sant som pappa sier – oppfører man seg som byttet, blir den andre jeger.

Lydløst glir jeg ned gjennom granbaret. Holder meg fast i stammen og tråkker på greina under. Stanser. Kikker innover i skogen. Klatrer videre med sakte bevegelser. Speider hele tiden inn blant trærne. Da jeg er nesten helt nede, husker jeg at den laveste greina jamret da jeg klatret opp. Må jeg tråkke på den, eller klarer jeg å hoppe helt ned uten å lage lyd?

Til toppen