A.J. Kazinski er pseudonym for den danske filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich.
- Vi har alltid visst at historien vår har hatt noe spesielt ved seg. Med spørsmål som: "Hva vil det si å være god?" Og: "Hva vil det si å være ond?" rommer historien noe helt fundamentalt. Ikke minst når de er satt inn i et heseblesende tempo.
Hvordan fikk dere det til å fungere med å være to forfattere?
- Det gjorde skriveprosessen til en lek. Og til tider en kamp, naturligvis. Men vi var godt forberedt innen vi begynte å skrive. Vi visste hvor vi skulle. Vi leide et lite kontor med utsikt over den jødiske kirkegården. Så satte vi oss overfor hverandre. Hver dag fra 8.30 til 12.00. Vi visste at vi skulle skrive fem sider hver innen lunsj. Vi begynte 3. januar og var ferdige 1. april 2010 med den første versjonen. Det var oppmuntrende å se dagene gradvis bli lysere – og romanen bli større og større. Vi hadde begge erfaringer fra film med hvordan man jobber sammen, hvordan man får noe ut av hverandre.
Hvor fikk dere ideen fra?
Anders leste den danske romanen Løgneren av Martin A. Hansen og kom over en gammel myte fra den jødiske Talmud, om at det alltid finnes 36 rettferdige mennesker på jorden som holder ondskapen i sjakk. 36 utvalgte, som er så gode og rettferdige at de beskytter oss alle. Vi kunne straks se potensialet til en spennende historie. Samtidig er vi begge opptatt av hva godhet er for en størrelse, og da begynte det hele raskt å ta form. Vi tente begge på tanken om at en politimann skulle finne “det gode mennesket” innen det var for sent. I andre krimromaner er det jo alltid en morder, det onde, som man jakter på! Vi ønsket å snu tingene på hodet, å gjøre det minst like spennende. Vi hadde begge en følelse av at litteraturen og kulturen ofte diskuterer ondskap. Men hvorfor ikke godhet? Vi fant ut at det er mye mer provoserende å forsøke å diskutere godhet i stedet for ondskap. Og sånn burde det vel ikke være?
Hvordan klarte dere å holde styr på plottet?
Veggene var spekket med gule lapper. Små papirlapper, der hvert enkelt kapittel fikk en overskrift, en tid og et sted. Men noen ganger var det helt svimlende fordi plottet er så komplekst og vilt. Vi begge er svært opptatt av selve plottet og den gode medrivende fortellingen. At fremdriften er god, er viktig. Den ene siden må ta den andre.
Har dere kunnet bruke kjennskapet dere har til filmverdenen?
Er det noe som kjennetegner krimsjangeren, er det kanskje det at historien fortelles i scener: Et mord blir begått. Noen finner liket. Politiet ankommer åstedet. Mistenkte blir avhørt én etter én. Osv. Her har vi selvfølgelig kunnet trekke på Anders’ erfaring som filmmanuskriptforfatter. Hvordan bygger man opp en scene så den blir spennende? Hvor og når skal man avslutte scenen? Den slags avveiinger.
Kommer det flere bøker om Niels Bentzon?
Hovedpersonen, Niels Bentzon, gjennomgår en voldsom utvikling i boken. Hele hans syn på størrelser som liv, død og religion blir snudd på hodet, og han får en innsikt som kunne minne om en åpenbaring. Den innsikten vil vi gjerne trenge dypere inn i. Vi vil gjerne avdekke flere lag av personen Niels Betzon, og forventer å skrive en ny bok om ham allerede neste år. Vi klarer rett og slett ikke å slippe ham.
Hvilke erfaringer kan dere bruke neste gang?
At det er de mørke månedene i året som er best å skrive og lese i. Da er det likevel for kaldt til å være ute, og for mørkt til å være riktig glad, så man kan like gjerne forsvinne inn i fiksjonen. Kanskje er det derfor de store russiske forfatternes verk er så lange? Både forfattere og lesere har bruk for en alternativ virkelighet for å komme gjennom den lange vinteren.
Hvem vet - hvis vi får en mildere vinter til neste år, kan det være at fortsettelsen til Den siste gode mann blir litt kortere ...

Til toppen

Hvite korridorer, Rigshospitalet kl. 14.48

Om en time ville et menneske dø.
Mennesker døde hele tiden, særlig her. I gjennomsnitt valgte tyve personer daglig å forlate kroppen akkurat her. Til gjengjeld var det like mange som kom. Niels’ telefon ringte.
- Ja?
Det var Hannah. - Thomas Jacobsen var et bomskudd.
- Hvem har du da?
- Gå mot operasjonsavdelingen.
En sykepleier gikk forbi Niels.
- Operasjonsavdelingen? spurte han.
- Heisen opp til sjette. På venstre hånd.
-Takk.
Han hørte Hannahs stemme i telefonen. - Er du klar for litt statistikk mens du står i heisen?
- Kom igjen.
-Det er over syv tusen fem hundre ansatte. Av dem er halvparten på jobb daglig. Men vi leter etter folk mellom fireogførti og femti. Dem er det elleve hundre av.
- Og hvor mange av dem er på jobb?
- Cirka halvparten.
- Fem hundre og femti personer? sa Niels optimistisk.
- Og så kan vi kjapt få isolert dem uten barn. Kanskje en tredjedel. Cirka hundre og åtti mennesker.
- Og av dem kan nok Casper finne saker på i alle fall en tredjedel?
- Da gjenstår hundre og tyve. Statistisk sett.
- Hvem leter jeg etter nå? spurte Niels.
- En reservelege. Peter Winther.

Det var stille i korridoren. En tv sto på uten lyd og uten seere. En sykepleier så opp fra papirene sine. Niels viste frem politiskiltet.
- Peter Winther?
- Han går legevisitt.
- Hvor?
Hun pekte nedover gangen. Niels så en lege komme ut fra et rom med en liten hale av personale etter seg.
- Peter Winther!
Niels gikk mot ham og viste allerede på lang avstand frem skiltet sitt. Legen ble blek.
- Det er best dere venter på meg inne på rommet, hvisket han skarpt til sykepleierne.
- København-politiet.
Niels sa ikke mer. Han kunne se at reservelegen hadde tenkt å fortelle det selv. Og likevel. Han stirret på Niels mens han ble rødflammete på halsen.
- Du vet godt hvorfor jeg har kommet.
Reservelegen så seg over skulderen og gikk et skritt nærmere.
- Blir jeg arrestert?
- Nei. Vi vil bare høre din side av historien. Før vi tar stilling.
- Min side? Legen fnøs. - Min side av historien er at hun er fullstendig, sprøyte gal.
Niels la merke til spyttet som samlet seg i munnvikene hans.
- Og det vil enhver psykiater skrive under på. Hun har ingen sjanse i en rettssal. Er du med? Dessuten var det selvforsvar. Og jeg har arr som kan bevise det.
Peter Winther kneppet opp den øverste knappen og blottet halsen. Lange kloremerker gikk fra halsen og nedover. - Det er faen meg jeg som burde gått til dere. Hva ville du gjort hvis du hadde en kone som var … han rykket nærmere, han hadde snakket seg varm. - Ja, jeg ga henne en ørefik. Én! Én enkelt ørefik, og det burde jeg gjort for tre år siden.
Niels så på telefonen. Det hadde kommet en sms: Ida Hansen. Obstetrisk klinikk. Jordmor.
- Fy faen, tenk at hun gikk til dere. Det er helt ufattelig. Må jeg begynne å se meg om etter en advokat?
Niels ristet på hodet.
- Nei, takk for hjelpen.
Niels gikk og lot reservelege Peter Winther stå igjen med sitt forliste forhold og sin fortvilelse.

- Snakk til meg, Hannah.
Niels løp.
- Hun er jordmor, men har spisepause. Kantinen ligger i første etasje.
Niels trykket hissig på heisknappen.
- Kan dere ikke samle dem geografisk?
- Hva mener du?
- Så jeg kan ta dem fra én kant? Vi rekker det aldri hvis jeg må løpe fra den ene enden av sykehuset til den andre hver gang.
Hannah var stille. Heisen lot vente på seg. Niels så ut av vinduet. Solen hadde ikke begynt å bli rødlig, selv om den var raskt på vei ned. Han kunne høre Hannah trekke pusten. Et skilt pekte mot fødeklinikken. En sliten mor skjøv en liten vogn med sin nyfødte sønn mens hun gumlet intenst og åndsfraværende på en sjokoladeplate. Den lille så på solen, akkurat som Niels. Hva tenkte han, mon tro? Hvis man ikke visste bedre, kunne man tro at bøketrærne i parken bar solen på sine skuldre. Det så ut som et begravelsesfølge. En døende sol som ble båret mot vest.
Med et pling som selv hørselshemmede kunne oppfatte, meldte heisen sin ankomst.
- Jeg er i heisen. På vei ned.
- Ok. Ida Hansen. Åtteogførti. Jordmor. Skynd deg.
Så la hun på.

Til toppen