Vi opplever en ny litterær bølge innenfor norsk dokumentarlitteratur. Den kjennetegnes av at subjektivitet og saklighet møtes og skaper en ny form for skrivekunst. Dokumenter blir en del av det litterære uttrykket. De nye dokumentarforfatterne ønsker å vise åpenhet om arbeidsmetoder og om det som måtte være usikkert. De skriver for det meste i første person, og avviser den allvitende forfatterstemmen. Det fører til økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog.
Den nye dokumentarlitteraturen kjennetegnes av økt bruk av referanser til andre tekster; den lukker seg ikke inne i sitt eget univers, men åpner seg mot verden. Forfatterne tar også i bruk referanser i form av noter, kildeangivelser og litteraturlister, som ikke var vanlig på 1990-tallet. Sist, men ikke minst: Forfatterne inngår en leserkontrakt om at bøkene er virkelighetslitteratur, og motsetter seg aktivt de hybridformer som er så utbredt ellers i litteratur og kunst.